Livet etter ulykken

FORBI GÅRDEN DER Liv Grete vokste opp. Langs jordet der hun lærte å gå på ski. Opp den steile bakken til huset og inn på tunet med utsikt over fjellene, over vannet og badeplassen. Der står vognen med en sovende Lena (1), der er klatrestativet og trampolinen – og der, der er den. Firehjulingen, rød og blank, den som forandret livet deres i løpet av et dramatisk sekund da Raphael veltet med den oppi lia.
– Du har vel gitt ham forbud mot firehjuling nå?
– Jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt. Han er vel som de fleste andre, han gjør akkurat som han vil, ler Liv Grete.
– Men han kjører ikke her? spør jeg og peker vantro mot fjellveggen, som på en solskinnsdag kan se ut som myke svaberg, men som i virkeligheten tårner seg opp bak huset deres og er ganske barsk.
– Jo, svarer Liv Grete som den mest selvfølgelige sak av verden.

”Den tidligere skiskytterstjernen Raphael Poiree ligger alvorlig skadd på Haukeland universitetssjukehus etter en ATV-ulykke. Han pådro seg ryggskader i ulykken. ( …) Onsdag ettermiddag betegnes skadene som alvorlige, mens tilstanden er stabil, opplyser sykehuset til NTB.”

– Det var ikke mange som trodde det skulle gå bra, innrømmer Liv Grete.
– Til å begynne med kunne han bare løfte en arm og et bein. Jeg visste ikke hvor små marginer det kan stå om når ulykken er ute. Da Raphael ble operert, var det ikke med tanke på om at han skulle bli bedre, men at han ikke skulle bli verre.
– Han kunne ha dødd?
– Han kunne ha blitt lam fra halsen og ned.
Den første beskjeden de fikk, var at Raphael ikke kom til å komme hjem før etter et år. Det gikk ikke mer enn tre uker.
– Han er i god fysisk form, han hadde en kjempeporsjon flaks, og han tok ansvar for å trene seg opp igjen. Akkurat det har vært viktig, understreker Liv Grete.
Man kan snakke om flaks, man kan snakke om skjebnen, eller kanskje om Gud. I toppidretten er det snakk om hundredeler, millimetere og små marginer. Denne gangen var de på hans side. Aldri har det vært viktigere.
– Hadde det hendt meg, ville det kanskje ikke ha gått så bra, sier Liv Grete.

TRYGG BARNDOM: Da Liv Grete og Raphael slo seg ned på hennes hjemsted i Hålandsdalen, var det for å gi døtrene Lena (f.v.) Anna og Emma en oppvekst i trygghet og frihet.

LENA ER VÅKNET og bærer rundt på en av kattungene som om den skulle vært en veske. Emma farer huset rundt på sykkel sammen med en venninne, og Anna, som nettopp er kommet fra barnehagen, kryper opp i mammas fang.
– Etter ulykken – eller, jeg liker ikke å si ulykken, det høres så tragisk ut. Etter at han kræsjet, retter Liv Grete.
– Så skjønner ungene plutselig konsekvensen av ting, de forstår at noe kan gå galt. Jeg merker det spesielt når vi kjører bil opp en bratt bakke. Da kan de spørre: ”Er du sikker på at dette går bra, mamma?”
– Er dere blitt flinkere til å ta vare på hverandre?
– Kanskje. Småting blir uvesentlige etter dette. Vi gidder ikke krangle om bagateller lenger. Ikke ennå i hvert fall, ler hun.
– Samtidig er jeg blitt mer bevisst på at han må få lov til å gjøre ting han har lyst til, og at vi også må gjøre ting sammen.
Akkurat nå er Raphael på samling med juniorlandslaget i skiskyting, som han er trener for. Det var det ingen som ville ha hadde trodd i vinter.
– Han er bortreist en uke til ti dager i måneden. Litt mer om vinteren. Det er nok, synes vi. Etter ulykken ser jeg at Raphael synes det er vanskeligere å reise fra oss. Før hadde vi nok lett for å tenke at livet er langt, og at vi har god tid med ungene. Nå ser vi jo at tiden og livet ikke er noen selvfølge. Akkurat det er det ikke så lett å tenke på når alt er bra.

LA OPP: Liv Grete la opp som aktiv skiskytter da Emma var tre år gammel. Da hadde Emma lenge reist skiverden rundt sammen med mamma og pappa. 

LIV GRETE SKJELBREID POIRÉE (36)
MAMMA TIL: Emma (7), Anna (3) og Lena (1)
GIFT MED: Raphael Poirée (36)
AKTUELL MED: Er i ferd med å bygge opp et kurs- og konferansesenter i hjembygda. Har åtte VM-gull og to OL-sølv i skiskyting og la opp i 2006. I vinter ble Raphael alvorlig skadet i en ulykke med en firehjuling.