Et lite mirakel

– VI KLYPER OSS I ARMEN annenhver dag, og synes det er et mirakel.
Benedicte Haugom stråler akkurat så mye som man forventer av en nybakt mor. På kjøkkenbenken hjemme på Forus i Stavanger sover ei lita tulle tungt i en rosa liggestol, seks uker gammel. Hun ligner litt på mamma, men mest på pappa, og vet lite om den lange reisen som har ført henne hit. 18. april i år kom hun til verden på et sykehus i Brion, Texas, født av amerikanske Rachel.
– Det er ganske uvirkelig, sier Benedicte.
– Én ting er å gå gravid i ni måneder og virkelig kjenne svangerskapet på kroppen. Vi kastet oss på et fly, og plutselig var vi foreldre.

BENEDICTE OG LARS ER IKKE DE første i Norge som får barn på denne måten, og stadig flere velger denne metoden fremfor for eksempel adopsjon. Arve Juritzen er kanskje Norges mest kjente surrogatpappa, mens i utlandet, og særlig i USA, er dette langt mer vanlig. Sist ut er skuespillerparet Sarah Jessica Parker og Matthew Broderick, som forøker familien med tvillingjenter gjennom surrogatmor. Riktignok etter å ha prøvd iherdig på egen hånd først. I Benedictes tilfelle var det annerledes – allerede i tenårene fikk hun vite at hun ikke kunne få egne barn. Da den første menstruasjonen aldri kom, gikk hun til undersøkelse hos legen sin. Det viste seg at Benedicte er født uten livmor, noe som gjør henne ute av stand til å bære frem et barn.
– Det var et lite slag, selv i så ung alder.
– Hvor tidlig fortalte du Lars at du ikke kunne få barn?
– Veldig tidlig. Ikke på den første daten, men det gikk ikke lang tid.
Eggstokkene til Benedicte er det imidlertid ingenting i veien med. De produserer egg som de skal. Derfor mente Benedicte og Lars at de ville ha gode sjanser til å lykkes med surrogat.
– Som en av Lars sine venner sier: ”Vi hadde bollen, men ikke ovnen”. Og det er jo faktisk sant.
Paret hadde ingen etiske betenkeligheter med å benytte seg av denne metoden. Da de var tilbake fra bryllupsreise høsten 2007, hadde de bestemt seg. Det var bare å starte prosessen. Den begynte med noe så enkelt som et søk på internett.
– Det popper opp med treff når du søker på IVF-klinikker. (Klinikker som assisterer i kunstig befruktning, red.anm.) Det er virkelig en jungel der ute. Men jeg følte hele tiden at hvis vi skulle gjøre det, måtte det bli i USA. Der snakker de et språk vi forstår, dessuten er USA et foregangsland når det gjelder bruk av surrogatmor.
– Og siden jeg jobber i en bedrift med hovedkontor i Houston, Texas, var valget egentlig enkelt, legger Lars til.

I HOUSTON FANT DE EN LEGE med norske aner som forsto norsk. Det gjorde prosessen enklere. Klinikken satte dem i kontakt med en surrogatformidling, som ga Benedicte og Lars tilgang til profiler på aktuelle surrogatmødre. De kunne sitte hjemme i sin egen stue og velge.
– Det viktigste var at hun var psykisk og fysisk stabil, sier Benedicte.
– Og så må alle som vil være surrogatmødre, ha barn fra før. De må heller ikke være for gamle. Noen er veldig unge, helt ned i 21 år.
Valget falt på 27 år gamle Rachel fra småbyen Bryan i Texas. Rachel er gift med Joe, som hun har to døtre sammen med. Hun hadde sett en annonse hvor de søkte etter surrogatmødre, men ikke tenkt videre over det, helt til ekteparet en kveld satt sammen i sofaen. En av døtrene fikk dem til å le begge to, og plutselig tenkte hun: ”Så flott å kunne gi dette til noen andre”. Da bestemte hun seg.
– Formidlingsbyrået er opptatt av at penger ikke skal være hovedmotivasjonen til surrogatmødrene, sier Lars.
– Men hva tenkte dere i forhold til at denne kvinnen skulle bære frem et barn som ikke var hennes eget?
– Vi tenkte, og tenker fremdeles, at det ikke finnes et mer fantastisk menneske på denne jord. 

BENEDICTE OG LARS VALGTE RACHEL blant annet fordi hun satte begrensninger for hvor mange barn hun ville bære frem. Ved bruk av surrogatmor er det nemlig stor sannsynlighet for at embryoet deler seg, og at man kan risikere å bli gravid med fire barn i stedet for ett eller to.
– Rachel er tynn som en strek, så det var både av hensyn til henne, og til barna som man tross alt skal klare å ta vare på, sier Lars.
I april i fjor reiste de til Texas for å møte Rachel og Joe. Når man bruker surrogatmor, må begge parter godkjenne hverandre på forhånd.
– Det var spesielt. Jeg har sjelden vært så full av følelser. Hva om de ikke valgte oss? sier Benedicte.
– Men de var helt fantastiske. De snakket om at vi måtte bli igjen en stund etter at barnet var født, slik at vi alle kunne bli kjent – og det var før vi hadde godkjent hverandre.
– Og da de valgte dere?
– Det var en kjempelettelse. Det har blitt noen tårer opp gjennom denne prosessen. Nå er vi ett skritt videre, tenkte jeg. Men samtidig holder man litt igjen.
– Du tør kanskje ikke tro det før du står med barnet i hendene?
– Nei. Og du tror det ikke da heller.

TILBAKE I NORGE ble Benedicte satt på hormonkur. Det samme ble Rachel. På den måten skulle de to damene samkjøre syklusene sine. Når man bruker surrogatmor, går eggdonoren på en del av de samme medisinene som ved bruk av prøverør.
– Jeg skulle bli mest mulig fruktbar, mens Rachel skulle forberede livmoren sin på å bære frem et barn. Mennene fikk streng beskjed – i denne perioden er jobben deres å ta dere av kona.
– Det var en meget hormonell periode, ler Lars.
– Lars er blitt en racer på sykluser, legger Benedicte til.
– Det er han som kan det. Jeg har jo aldri hatt en menstruasjon i mitt liv.
En drøy måned senere var de tilbake i Houston. Det var august, og drepende varmt. Da de sjekket inn på hotellet, ble de møtt med undring. Skulle de virkelig bli i tre uker? 
– Det kokte i downtown Houston, og jeg var proppfull av hormoner, ler Benedicte.
– Jeg responderte veldig bra på behandlingen. Det var mye action. Masse egg.
På klinikken ble Benedicte lagt i full narkose. Legene hentet ut 32 egg. 30 av dem var brukbare. Samtlige egg ble befruktet med sæd fra Lars, og dyrket frem over noen dager i et laboratorium. På den måten ser legene hvilke embryoer som er levedyktige. I Benedicte og Lars sitt tilfelle, var det åtte som var brukbare. To av dem ble satt inn i Rachels livmor.
– I prosessen ble vi også presentert for en liste med ”ekstratilbud”, forteller Benedicte.
– Vi kunne få genetisk testing av embryoene, sørge for at de festet seg ekstra godt, øke sjansene for et bestemt kjønn, samt en hel rekke andre tilbud. Det var en lang liste, komplett med priser.
Benedicte og Lars valgte å få ”limt” embryoene ekstra godt i livmoren, noe som økte sjansene for at de ville overleve. Ellers lot de resten være.
– Hva synes dere om å få presentert en liste med slike ekstratilbud?
– Vi ble litt overrasket over alle mulighetene, men for oss føltes det mest riktig å la naturen gå sin gang. 

EN ONSDAG I AUGUST sto begge to på kjøkkenet og laget middag. Plutselig landet det en e-post i innboksen. Der sto det: ”Congratulations. You are pregnant!” Embryoet levde godt i Rachels livmor. Da tenkte Benedicte og Lars: ”Nå er vi virkelig gravide”. Og bestemte seg for å feire.
– Det er ganske sprøtt å feire at du er gravid med et glass champagne. Men når vi hadde muligheten, måtte vi det.
To, tre ganger i uken fikk de e-poster fra Rachel, med oppdateringer på form, hvordan magen vokste og hva slags mat hun hadde mest lyst på. I desember reiste de over for å være med på den store ultralyden. Her fikk de sett at alt sto bra til med barnet, som viste seg å være en jente.
– Det var helt sprøtt. Der var hun. Det ble på mange måter mer virkelig.
– Turte dere å tro på det da?
Benedicte nikker.
– Etter at vi fikk beskjed om at vi var gravide, har jeg egentlig vært trygg hele veien. Jeg tenkte: ”Det må bare bli en baby”.
Rachel hadde termin på selveste nasjonaldagen. Keisersnittet var planlagt til 12. mai, og Benedicte og Lars bestilte billetter i god tid for å være med på fødselen. Slik ble det ikke. De satt på terrassen en aprildag og spiste reker med et vennepar da telefonen ringte. Lars så straks at det var et amerikansk nummer. Det var Rachel som fortalte at vannet var gått, og at hun var på vei til sykehuset.
– Jeg hadde egentlig følt på meg at noe kunne skje. Kofferten med Ida Sofies ting sto allerede klar, det var bare å lukke lokket, forteller Benedicte.
De satt på flyet allerede neste morgen. Fra flyplassen i Houston kjørte de i halvannen time til sykehuset i Brion. Rachel hadde spurt om hun kunne få ta Ida Sofie inn til seg, noe som ikke er en selvfølge når man er surrogatmor. Da Benedicte og Lars kom til sykehuset, satt Rachels datter på to og et halvt med den vesle babyen i fanget.
– Det var et nydelig syn, forteller Benedicte.
– Jeg så med en gang at hun lignet på Lars. 

DE BLE I TEXAS I TO UKER. Den første uken ble de værende i Brion, slik at Rachel og familien kunne være sammen med Ida Sofie.
– Jeg synes det var helt forferdelig å dra fra dem. Døtrene til Rachel var blitt så knyttet til Ida Sofie, og jeg så at de prøvde å være sterke da vi skulle si adjø. Men så begynte eldstejenta å gråte, og da gråt jeg også. Til og med Lars gråt. Men Rachel sa: ”Dette har vi jo planlagt hele tiden. Det er en fantastisk dag. Vi skal ikke gråte nå.”
Med fødselsattesten i orden, og reisebevis fra det norske konsulatet i Houston, kunne Benedicte og Lars ta med seg datteren sin hjem til Stavanger. Nå koser Benedicte seg hjemme i mammaperm, og er helt åpen om hvordan Ida Sofia har kommet til dem. Slik må det jo også bli, når man ikke har gått gravid, men plutselig står med en baby i armene.
– Vi la aldri skjul på hva vi prøvde på, sier Benedicte.
– Kollegene mine har nok vært minst like spente som meg til tider.
De har jevnlig kontakt med Rachel for å fortelle henne hvordan det går med Ida Sofie, noe de også er forpliktet til gjennom kontrakten. Men det gjør de med glede. Også Ida Sofie skal få vite under hvilke spesielle omstendigheter hun kom til verden.  
– Vi har spart på bilder av Rachel og familien, fødselen og ultralydene. Alt dette skal vi samle i et lite album til Ida Sofie. Hun skal få vite om hele prosessen, forteller Benedicte.
– Hva synes dere om at bruk av surrogatmor ikke er tillatt i Norge?
– Jeg synes det er ganske gammeldags, sier Lars.
– Mange vet ikke om de hvilke muligheter som finnes, sier Benedicte.
­– I USA er det rettslige allerede på plass, alt er lagt til rette. Det var plankekjøring hele veien. Men det koster mye penger, og hvis dette hadde vært tillatt i Norge, kunne det kanskje vært tilgjengelig for flere.
– Men synes dere alle barnløse burde få benytte seg av denne metoden?
– Ja, vi synes den burde være tilgjengelig for alle.
Om Benedicte og Lars kommer til å benytte seg av metoden én gang til, vet de ikke ennå. Så langt frem har de ikke planlagt.
– Vi har frosset ned seks embryoer, så muligheten er der. Men vi tar en ting av gangen. For tre år siden hadde vi ikke engang tenkt at vi kunne få egne barn. Nå er vi bare overlykkelige. Så får vi se hva fremtiden bringer.

Les mer om surrogatbarn