Mamma Line (27) har ADHD

Sånn var Line Hjertaas Hanssen. Hun tegnet mønstre i kladdeboka si. Side opp og side ned. Hun vippet på stolen. Hun greide ikke å konsentrere seg om fagene, spesielt ikke matematikk. Fjern, det var det hun var.
– Da jeg ble litt eldre, skjønte jeg at jeg hadde dyskalkuli, altså lærevansker i forhold til tall. Lærevansker er gjerne følgesvenn til andre lidelser, og det er mange i den kategorien som også har ADHD, forteller Line.
I ungdomstiden slet hun med depresjoner. Hun ble ikke direkte mobbet, men hun følte seg alltid annerledes, visste at noe måtte være galt. Hun greide ikke å fullføre videregående. Hun gikk til psykolog i flere omganger, men ingen kunne hjelpe henne.

LINE ER GIFT MED THOMAS og bor sammen med barna Elise (7) og Mathias (2) på Langhus, noen mil utenfor Oslo. En helt vanlig familie som lever et helt vanlig familieliv, et familieliv som riktignok ble litt annerledes da mamma fikk diagnosen ADHD i fjor.
– Når man får en sånn diagnose og begynner på medisin, må man liksom bli kjent med seg selv igjen, sier Line som er helt bevisst på å stå fram og fortelle om sin ADHD. Hun vil bryte tabuene.


– FORDOMMENE ØDELEGGER for barna. Hvis foreldrene ikke innser problemene, får ikke barna den hjelpen de bør ha. Og det er ikke bare for omgivelsene det er slitsomt med ADHD, det er temmelig utmattende for den som har diagnosen uten å få hjelp, sier Line.
Hun er absolutt ikke enig i påstandene om at det er altfor lett å gi barn en diagnose og sette dem på medisin.
– Nei, min erfaring er at det skal mye til før en diagnose stilles. Det er en lang prosess. Først skal PPT observere og vurdere, deretter må det henvises til BUP som skal gi sin vurdering, så er det barnepsykiater og eventuelt utprøving av medisin. Det er en lang vei, og det er ikke noen lettvint løsning.
Det var mange som ikke trodde henne da hun for et år siden fortalte at hun hadde fått diagnosen. Og sant å si ble hun litt satt ut av det selv.
– Da jeg fikk høre at jeg hadde ADHD, ble jeg stressa. ”Jeg kjenner folk med ADHD og vet hva det er,” liksom. Men så leste jeg mye om det på nettet og fant ut at ADHD er mer enn hyperaktive gutter.

SELV OM DIAGNOSEN var stilt, var det ikke dermed sagt at hjelpen var nær. I voksenpsykiatrien er det nemlig lange ventelister.
–I samråd med foreldrene mine, valgte jeg heller å gå til en privatpraktiserende psykiater. Nå har jeg time hos ham hver tredje måned mens vi prøver ut hvilken dosering som er riktig for meg.
Med andre ord hvor mye Ritalin hun skal ha. En omstridt løsning på et voksende problem, men for Line er det blitt starten på et nytt liv.
– ”Er det sånn det er å være normal?” tenkte jeg første gang jeg hadde tatt medisin. ”Er det sånn jeg kunne hatt det?” Jeg ser det sånn at jeg trenger Ritalin på samme måte som en diabetiker trenger insulin. Jeg er så mye roligere, har så mye lengre lunte. Nå kan jeg sitte rolig og se på en film, tidligere greide jeg ikke sitte stille så lenge om gangen. Jeg merker tydelig at jeg fokuserer bedre, og jeg ser ikke så mørkt på ting lenger. For en som har ADHD er hjernen som et rotete skrivebord der papirene bare flyter og alt er kaos. Du blir aldri ferdig med papirarbeidet, det blir aldri orden i rotet. Men nå, etter at jeg fikk medisin, er det faktisk ganske ryddig på skrivebordet mitt.

– Hvordan påvirker det deg som mamma at du har ADHD?
– Jeg har utfordringer som alle mødre har, men fordi jeg har gått så lenge med ubehandlet ADHD, har jeg kanskje litt flere av dem. Jeg har vært veldig distré og glemsk, og det har vel i noen tilfeller gått ut over barna, sier Line.
– Jeg blir fort sliten, men jeg prøver å ha fullt fokus på ungene når vi er sammen. Og så slapper jeg heller av når de er på skolen og i barnehagen. Jeg er veldig nærtagende og føler meg som en mislykket mamma når jeg glemmer noe eller hvis tidsplanen sprekker, og jeg får ofte dårlig samvittighet. Men egentlig håper og tror jeg at jeg er en god mor for barna mine. En mamma som leker mye med dem og er der for dem, sier Line.

DET ER MYE SOM TYDER PÅ AT ADHD skyldes en biologisk forstyrrelse i visse deler av hjernen, og denne tilstanden er i de fleste tilfeller arvelig. Hvis en av foreldrene har ADHD, er det anslagsvis 60 prosent sannsynlighet for at barnet også har det. Dermed kommer det ikke som noe sjokk om Elise eller Mathias også får diagnosen.
– Det er mye som tyder på at Elise har ADHD. ”Sånn er barn, sånn var du også,” har moren min pleid å si når jeg nevner ting jeg tror kan være symptomer. Ja, sånn var jeg også, det er nettopp det…
Line er lettet over at Elise ikke ser ut til å ha lærevansker.
– Jeg ønsker selvsagt at barna mine skal slippe å ha de samme problemene som jeg har hatt, men om de skulle få diagnosen, så vet jeg i alle fall hvordan de har det. Det er da en fordel, i det minste.