Fire ulike fødsler

Cecilie Gaukstad Rønning (27)
Fødte Alida 26. september 2010 i bilen på vei til Drammen sykehus.

Gift med Helge Rønning. De har også sønnen Nataniel (3) og en fostersønn (12).

FØDTE I FORSETET

- Jeg lå på tvers med det ene benet på dashbordet og det andre ut av døren. 

HELDIGVIS HADDE MANNEN MIN fri fra jobben i ambulansetjenesten den søndagen. Jeg er ikke sikker på om det hadde gått så bra hvis det var svigerfar som hadde kjørt til sykehuset!

Jeg hadde følt meg dårlig noen dager og var inne sammen med sønnen vår på tre, fostersønnen vår på tolv og tantebarnet mitt på syv, som var hos oss den helgen. Helge og svigerfar holdt på med å legge stein på terrassen bak huset. Utpå ettermiddagen ble jeg veldig sliten, så jeg tok med meg minstemann og gikk og la meg. Jeg fikk ikke sove, og sto opp igjen kvart på fire. Da følte jeg meg så uvel at jeg ropte på Helge og ba ham komme inn. «Kommer snart», sa han. Tre minutter senere kom det kastende på meg. Det kjentes ikke ut som veer, slik jeg husket dem fra forrige gang. Det var mer som om noen helte en bøtte kokende vann over meg. Det brant i hele kroppen. «NÅ kommer du inn!» ropte jeg, og så kom han da, og lurte på om vi skulle dra på sykehuset med en gang eller om han rakk å gjøre seg ferdig ute. Etter hvert skjønte han alvoret, og gikk i dusjen mens jeg begynte å ordne med matpakker og sekker til neste dag. Jeg liker å ha kontroll på slike ting, og skjønte jo at jeg ikke kom til å være her. Hver gang riene kom, løp jeg en runde i stua for å få kontroll over smertene. Da Helge endelig var klar lurte jeg på om jeg i det hele tatt kom til å klare å gå ned trappen og ut i bilen. Jeg husker jeg tok spenntak i gelenderet og løp ned.

DET ER BARE TI MINUTTER herfra til sykehuset. De første fem minuttene er det mange rundkjøringer og svinger. Det var ganske ubehagelig. Og så, like før vi skulle kjøre inn i Bragernestunnelen, gikk vannet. Da hadde Helge fødeavdelingen på tråden, fordi han hadde ringt og bedt dem stå klar med en seng til meg. Jordmoren i den andre enden spurte om jeg kunne kjenne hodet. Og ja, gjennom tightsene kunne jeg kjenne at hodet sto mellom bena på meg. «Nå kommer babyen – du må stoppe bilen», sa jordmor. «Men vi er midt i tunnelen», svarte Helge. Bragernestunnelen har aldri vært så lang og så mørk noen gang! Da vi endelig kom ut i lyset stanset Helge bilen i grøfta, løp rundt på andre siden, fikk av meg klærne og sa: «Dette gjør vi sammen – du og jeg.» Da var jeg ikke redd lenger.

BILEN STO LIKE VED Drammenselva og jeg så at folk som var ute på søndagstur i solen stoppet opp. De skjønte nok hva som var på gang. Jeg lå på tvers over forsetene, med det ene benet på dashbordet og det andre ut av døren. «Trenger du hjelp», spurte en mann som var ute og trillet barnevogn sammen med kona si. «Nei da, dette tar jeg selv», ropte Helge tilbake. Han ba meg presse, og så – svupp – kom hun ut. Menneskene nede på turveien klappet og jublet. Helge la barnet på brystet mitt, tørket av henne og pakket henne inn i noen håndklær han hadde rasket med seg før vi dro. Han hadde nok vært forberedt på at dette kunne skje. Som ambulansepersonell hadde han vært med på et par fødsler før, og han visste hva han skulle gjøre. Jeg blødde mye, men han masserte livmoren min og ba meg legge babyen til brystet, og da stanset det. Vi hadde en helt fantastisk stund der inne i bilen. Hun sugde og vi grein. Tenk, dette hadde vi to klart sammen! Det var nesten så vi vurderte bare å snu bilen og dra hjem igjen. Det var bare tre kvarter siden jeg hadde stått opp av sengen fordi jeg følte at noe var på gang – og nå var hun her, og alt hadde gått så bra.

Ambulansen kom, og vi dro til sykehuset likevel. Det var nok lurt, for Alida var blitt litt nedkjølt. På fødestuen kom det masse folk innom og gratulerte. Og det var Helge de gratulerte mest – han var den store helten den dagen!

---

Natalie Stjernen (28)
Fødte Kayden 30. januar 2011 hjemme på stuegulvet.

Gift med André Stjernen. De har også datteren Isabelle (4).

FØDTE PÅ STUEGULVET

- Fødselen var bare vår

JEG HAR ALLTID TENKT at hjemmefødsel er noe som passer for meg. Alt føles så naturlig og man kan selv velge fødestilling. Jeg ønsket ikke å bruke noe smertestillende, og jeg visste jo at jeg hadde klart meg uten under min første fødsel. Egentlig hadde jeg lyst til å føde hjemme med Isabelle også, men jordmor anbefalte det ikke siden det var første gang.

DA JEG BLE GRAVID igjen tenkte jeg ikke så mye på det, før jordmødrene Åse og Kristina var på besøk på et yogakurs jeg gikk på her i Drammen. De fortalte hvordan hjemmefødsler foregår, og snakket om at det var lettere og mer naturlig å sitte på huk når man føder og ikke ligge i en seng slik man ofte gjør på et sykehus. Etter den kvelden bestemte vi oss. Vi skulle få barnet vårt hjemme i vår egen stue. De eneste forberedelsene vi måtte gjøre, var å ha gamle, rene håndklær og lakener klare. Alt annet ordnet jordmor med. Jeg håpet at fødselen skulle starte om dagen. Det hadde nok vært litt vanskelig å være i stua og føde barn mens Isabelle lå og sov i rommet ved siden av. Derfor var jeg lettet da jeg våknet en søndag morgen av at veene var i gang. Vi bor i kjelleren i huset til mine svigerforeldre, og Isabelle kunne være oppe med dem mens fødselen pågikk.

JORDMOREN VÅR, Åse, hadde dratt på hytta den helgen, så vi ringte henne med en gang. Litt over tolv kom hun hit og sjekket meg. Da hadde jeg bare en centimeter åpning, så hun dro hjem igjen. Men så snart hun hadde dratt ble veene sterkere, og da Åse kom tilbake ved halv firetiden om ettermiddagen var det veldig intenst. Da sto jeg og lente meg mot stellebordet mens mannen min masserte ryggen min. Halv seks, to timer etter at Åse var tilbake, kom den første pressrien. Hun og mannen min hjalp meg ned på gulvet ved siden av sofaen. Der satt jeg på huk mens mannen min satt bak meg og støttet meg. Åse satt foran meg, klar til å ta imot barnet. Hun hjalp ham ut, la ham på gulvet foran meg, og trakk seg tilbake. Jeg fikk selv løfte ham opp til meg – uten noen uvedkommende rundt. Det øyeblikket der, bare vi to alene med barnet… Jeg blir helt rørt bare jeg snakker om det. Det var så utrolig stort. Vi følte at vi eide den opplevelsen, den var bare vår. På sykehuset forteller de deg når du skal presse, de flytter på beina dine tar opp babyen og tørker ham før du får du han opp på brystet. Der følte jeg meg mer som en observatør til min egen fødsel. Her hjemme var fødselen noe som bare angikk oss. Barnet var vårt fra første stund.

ÅSE OG KRISTINA, som også hadde kommet mot slutten, ryddet og ordnet opp inne i stua mens vi lå på soverommet og slappet av. Litt over en time etter fødselen dro de. Da var vi alene med vår nye sønn, hjemme hos oss selv. Det føltes så avslappende og deilig å være her. Å ligge i sin egen seng, spise sin egen mat. Å bli kjent med den nye babyen i sitt eget hjem, i stedet for på et sykehus der folk går ut og inn hele tiden. Isabel kom ned og hilste på ham etter et par timer. Hun visste godt hva som hadde foregått, for vi hadde kjøpt en spesiell gave til henne som hun skulle få den dagen babyen kom. Den hadde mannen min satt i trappen en eller annen gang i løpet av dagen. Jeg har hørt at søsken blir mindre sjalu når fødselen skjer hjemme, for da trenger ikke mamma reise bort. Vi var faktisk ikke på sykehuset i det hele tatt med Kayden. Kristina kom hit og tok Føllings prøve, og siden Åses mann er barnelege gjorde han undersøkelsen hjemme hos oss. Jeg har ikke angst for sykehus eller noe sånt, men det føltes bare så mye tryggere og riktigere å gjøre alt her hjemme. Her kunne jeg virkelig slappe av.

---

Frøydis Rikenberg (31)
Fødte Molly 8. november 2011 på Ullevål ABC.

Samboer med Mathias Holtz. Har Adrian (8) fra før.

FØDTE I BADEKAR

- Jeg tror egentlig at fødselen går lettere hvis man lar naturen gå sin gang, uten hjelpemidler.

JEG HAR ALLTID TENKT på sykehusfødsler med skjermer og maskiner som litt fælt. Jeg ønsket å se på fødselen som noe normalt og naturlig, noe som kroppen kan klare selv. Jeg følte meg trygg på ABC-klinikken fordi det var rolig, oversiktlig og lite fokus på alt som kan gå galt. Og trenger man hjelp, er jo den vanlige fødestuen rett borti gangen. Vann som smertelindring virker også veldig naturlig og logisk for meg. Derfor valgte jeg å føde mitt første barn i badekar, og det var planen denne gangen også.

JEG FIKK STERKE KYNNERE om morgenen dagen før fødselen. De var litt av og på hele dagen, uten at det ble ordentlige veer. Men da vi skulle legge oss begynte de å bli sterke. Adrian var hos oss, og vi ville ikke risikere at vi måtte reise av gårde i hui og hast. Derfor kjørte vi ham til faren hans midt på natten og dro til sykehuset. Vi kom dit rundt tre om natten. Riene var ikke så veldig sterke da, men de var regelmessige hvert femte minutt. Jeg fikk beskjed om å ligge i sengen og hvile. Jeg lengtet bare etter å komme opp i bassenget og kjenne det lindrende, varme vannet. Dit får man egentlig ikke komme før man har fem centimeter åpning, men de lot meg komme oppi da jeg bare hadde tre. Det var utrolig deilig, men dessverre dabbet riene av og jeg måtte tilbake i sengen. Da kjente jeg hvor stor forskjell det var på å være i vann og ikke. I bassenget kunne jeg bevege meg friere mellom riene og jeg følte at jeg kunne hjelpe til. I sengen gjorde det kjempevondt bare jeg rørte meg, og jeg ble liggende helt stille. Klokken åtte om morgenen kom en ny jordmor på vakt, og det hadde ikke skjedd noe med åpningen min på en lang stund. Jeg sjekker deg igjen klokken ti, sa jordmoren, og hvis det ikke har skjedd noe da, må du vurdere om du vil fortsette å være her på ABC. Da tenkte jeg på venninnen min som hadde fått epidural under fødselen og sa det var så deilig. Hun hadde sovet gjennom riene og blikk vekket da det var tid for å presse! Men jeg visste at hvis jeg fikk smertelindring, ville jeg også få rieforsterkende, og det ønsket jeg ikke. Jeg tror egentlig at fødselen går lettere hvis man lar naturen gå sin gang, uten hjelpemidler. Det var ikke det at det gikk prestisje i det eller at jeg skulle vært så veldig sterk. Men hvis man første begynner å tukle med ting tar det kanskje lengre tid. En fødsel er jo vond uansett, man kommer ikke unna det.

KLOKKEN TI HADDE JEG heldigvis fått fem centimeter åpning og kunne komme oppi bassenget igjen. Det var deilig, og fra da av gikk det fortere. Mathias satt bak meg med beina i vannet og støttet meg, mens jeg holdt fast i føttene hans. Da babyen kom, løftet jordmor henne rett opp av vannet og la henne på brystet mitt. Hun var så rolig og fin. Hun fikk et håndkle over seg og vi fikk ligge sånn en liten stund og bare nyte øyeblikket. Da Mathias hadde klippet navlestrengen, morkaken var ute og vi hadde kommet oss over i dobbeltsengen, gikk jordmødrene ut. De lot oss ligge der alene i en times tid. Bare oss tre. Det var så deilig at de lot oss få litt ro, i stedet for at de begynte med veiing og måling og alt det der. En fødsel er jo en heftig opplevelse og det å få roet seg ned og bare ligge og se på henne var helt fantastisk. En magisk stund, var det, som jeg er så glad for at vi fikk oppleve. 

---

Julie Nygård (34)
Fødte Ludvig 24. juni 2011 på Ullevål sykehus.

Gift med Stian Torgersen.

FØDTE I SYKEHUSSENG

- For meg var det stor trygghet å ha så mange rundt meg

DET VAR BESTEMT at fødselen skulle settes i gang to uker før termin. I august 2010 opplevde jeg nemlig en dødfødsel, og derfor fikk jeg ekstra oppfølging denne gangen. Jeg kom til Ullevål onsdag 22. juni. Da satte de inn en ballong som skulle hjelpe til med modning av livmoren. Siden vi bor i Fredrikstad, dro jeg hjem til moren min i Oslo og begynte å vente. Jeg fikk rier den ettermiddagen og da tenkte jeg «nå skjer det.» Men riene stoppet opp. Jeg ble bekymret, så klart. Når man har opplevd en dødfødsel er det veldig vanskelig å få tilbake troen på at man skal føde et levende barn. Den kvelden dro mannen min og jeg tilbake til Ullevål, og jeg ble liggende på observasjonsposten hele natten. Personalet på sykehuset var veldig flinke til å roe meg ned. De sjekket meg hele tiden og forsikret meg om at barnet hadde det bra.

NESTE DAG FIKK JEG tabletter som skulle sette i gang riene. Igjen fikk jeg rier som forsvant etter en stund. Hele torsdagen gikk også. Jeg begynte å bli sliten. Selv om jeg ikke hadde ordentlige rier hadde jeg vondt, og hele tiden var jeg redd for at det ikke skulle gå bra. For at jeg skulle få sove den natten fikk jeg noe beroligende, og personalet lovte meg at jeg skulle føde dagen etter.

Midt på dagen fredag ble jeg satt på drypp, og endelig kom fødselen i gang. Jeg fikk epidural og lystgass for å puste skikkelig, så jeg synes ikke selve fødselen var så smertefull. Det verste var egentlig at jeg var så sliten, etter flere dager med kynnere og maserier. Men jeg hadde jo så lyst til å få det overstått, så motivasjonen var på topp. Og vi hadde det egentlig ganske morsomt på fødestua. Jordmor var utrolig festlig, og både mannen min, moren min og søstrene mine var der hele tiden.

Egentlig var det meningen at bare Stian og mamma skulle være der, men søstrene mine kom innom for å se hvordan det gikk, og jordmor sa de bare kunne bli. For meg var det stor trygghet å ha så mange rundt meg. Første gangen jeg fødte følte jeg meg så fryktelig ensom. Alt var bare vondt og trist. Vi var på ferie i Spania da jeg merket at noe var galt, og jeg måtte føde et dødt barn på et sykehus der jeg ikke engang forsto hva folk sa. Derfor var det godt å ha familien rundt seg denne gangen.

JEG TROR JEG MÅ HA REAGERT på noen av medikamentene jeg fikk, for på slutten av fødselen begynte jeg å spy. Jeg spydde og presset om hverandre. Til slutt var han der. Det var helt fantastisk da han endelig var ute. Men han skrek ikke med en gang, så de tok ham bort fra meg. Da ble jeg selvfølgelig redd og ropte: «Går det bra? Lever han?»

Endelig hørte jeg ham skrike. Jeg fikk ham opp på brystet og kjente og så at alt var bra. Det øyeblikket der – det er helt ubeskrivelig. Jeg skulle ønske jeg kunne oppleve det tusen ganger til! Den første natten på sykehuset sov jeg ikke så mye. Jeg måtte sjekke ham hele tiden. Forsikre meg om at han pustet. At han virkelig var i live. Jeg var utrolig lettet over at alt hadde gått bra, men også veldig redd for at noe skulle skje ham. Det er jeg fortsatt. Når du først har opplevd å miste et barn, slipper ikke bekymringen helt taket. Det må jeg nok bare leve med. 

---

FAKTA OM FØDSLER
- Det ble født 62.197 barn i Norge i 2010.
- 99 prosent av fødslene skjer på sykehus eller annen institusjon.
- Mer enn åtte av ti som føder på sykehus får en eller annen form for smertestillende. Lystgass og epidural er mest vanlig.
- 10.686 barn ble forløst med keisersnitt i fjor. Over halvparten var hastekeisersnitt.
- 99 barn ble født hjemme i planlagt hjemmefødsel i 2010. Det tilsvarer 1,6 pr. tusen fødsler.
- 199 barn ble født hjemme uten av det var planlagt.
- 191 barn ble født under transport i 2010. Det tilsvarer 3,1 pr. tusen fødsler.