– Glad vi ikke visste hva vi gikk til

You are here

For få måneder siden fikk de trillinger, og hverdagen endret seg drastisk for det ganske ferske kjæresteparet. Det er rett og slett en fulltidsjobb for to.

For Suzanne Svalestad (27) og Brede Nilsen (28) er det en ny verden. Den 17. februar i år ble de foreldre til tre små barn. På en gang. Og da var det ikke lenger enn et svangerskap og seks måneder siden de ble kjærester.

De bodde i en liten leilighet på Nesøya utenfor Oslo, begge jobbet med salg, de hadde god råd og stor frihet og kunne dra ut og spise hvor de ville, når de ville. De kunne sove lenge i helgene og Brede kunne ta seg en tur med motorsykkelen når som helst. Det var slik livet var.

– Jeg er glad vi ikke hadde noen barn allerede da trillingene ble født. Det hadde vært slitsomt. I tillegg ville vi visst hva som ventet, og det er jeg veldig glad for at vi ikke gjorde, sier Suzanne.

Trillingene har blitt fire måneder når vi er på besøk. Ella ligger i bilsetet som står på stuegulvet og kaster et blikk bort på pappa Brede. Hun slipper ut en misfornøyd lyd før hun kikker bort på ham en gang til. Når hun fortsatt ikke får kontakt, trekker munnvikene seg nedover og det er nesten så vi kan høre ordene: «Jeg vil at du skal vugge meg. Nå, pappa, NÅ!». Lyden blir høyere. Brede iler til og vugger, og Ella blir stille.

Lucas ligger under babygymmen og kikker storøyd opp på «jungelen», hvor fargerike dyr og palmer beveger seg rundt i takt med en liten trall. August ligger og sover.
– De er akkurat slik som de har vært fra de ble født, sier mamma Suzanne.
– Ella og Lucas er mest aktive, Ella krever mest og August bare slapper av og smiler. Men han er den som sier fra aller høyest når han først sier fra. Og det er jo egentlig bra, smiler hun.

Vi er på besøk nummer to hos trillingfamilien. Sist gang vi møtte dem var de tre uker og livet besto i mat, søvn og bleieskift. Nå er det litt mer som skal til.

– Det er blitt tøffere, men samtidig litt enklere, sier Suzanne.
– De er mer våkne og krever mer, men samtidig er det lettere å lese dem.

LES DEN FØRSTE SAKEN OM TRILLINGFAMILIEN HER.

Netboard will be here

– HJELPEMIDLER ER GULL VERDT.
– Det er jo mye mer respons nå. De smiler og ler, noe som er veldig gøy. De er blitt mer mennesker, på en måte. De er ikke bare tre bylter som ligger der, nå har vi jo en helt annen kontakt med dem og vi kan høre helt tydelig hvem som gråter og hvem som ler.

– Det skjer noe nytt hele tiden, hver eneste dag, sier Brede, og kikker ned på Lucas som ligger i armene hans og har fått seg en liten lunsjflaske.

Flasken ligger kjekt hvilende oppover mot Bredes skulder uten at han holder den, mens Lucas tømmer innholdet.

– Dere har funnet noen kjekke matemetoder etter hvert?
– He he, ja, som oftest er vi jo én for lite som kan mate, så vi har massevis av hjelpemidler, forteller Suzanne, og viser frem diverse innretninger kjøpt fra USA (selvfølgelig!) på E-bay.

På vuggekanten henger en sjiraff som kan holde flaske for en som ligger i sengen, og i en kurv ved siden av ligger noen snodige puter som kan legges over magen på babyen og samtidig holde flasken fast.

– Alle hjelpemidlene er gull verdt, spesielt om natten. Tidligere måtte vi jo opp og mate hver tredje time, begge to, men nå når vi har alle disse dingsene tar bare en av oss nattmatingen mens den andre sover. Det fungerer mye bedre, sier Brede.

Han minnes starten da det var mating hver tredje time døgnet rundt og begge måtte til pers. Det var hardt. Nå har trillingene begynt å hoppe over det første nattmåltidet, og sover gjerne fra ca. kl. 21 til 03-tiden. Så er det mating igjen klokken seks og i ni-ti-tiden.

– En av dem våkner først og får mat, og da dytter vi en flaske i munnen på de andre også, selv om de sover. Vi er nødt til å lage rutiner, hvis ikke hadde vi hatt det gående kontinuerlig, sier Suzanne.


SPISER PÅ RUNDGANG: Mye dreier seg om mat når tre stykker skal ha mat hver tredje time. 

– HAR BEHOV FOR Å KOMME OSS LITT UT.
De amerikanske hjelpemidlene er gull verdt, og det samme er kommunens bidrag. To dager og to netter i uken kommer «tantene» fra kommunen og tar over ansvaret. Da tar Brede og Suzanne pause.

– Det er helt fantastisk. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten dem. Noen dager merker jeg at jeg bare går og venter på at de skal komme, og da går tiden forferdelig sakte, sier Brede.

Suzanne nikker. Pauser er verdifulle. Det tar på å gå oppå hverandre i det lille huset, dag etter dag, bare de to og babyene. De snakker om flaskemat og bleieskift og soving, og det blir lite igjen til hverandre.
– Det er jo bare for en periode, vi vet jo det, og det går greit, men man kjenner jo behov for å lufte seg litt innimellom, innrømmer Brede.

Heldigvis har de familie på begge sider som mer enn gjerne vil passe og hjelpe til. Farmor bor over en time unna, men slipper alt hun har i hendene hvis hun trengs. Suzannes foreldre og søstre bor like i nærheten, og er stadig innom.
– Det er en fordel å være de første i familien som får barn, da er alle kjempeivrige og vil hjelpe til, smiler Suzanne.

Så ivrig er mormor at hun passer hele hurven to, noen ganger tre, ganger i uken, slik at Brede og Suzanne kan dra og trene sammen. Det er verdifull tid.
– Og nå har vi vært så gærne at vi har booket oss inn på Farris Bad én natt. Det skal bli helt fantastisk!


ET PUST I BAKKEN: Noen ganger kan det nok være ganske overvedende å ha tre små barn på en gang. Både Suzanne og Brede har lært seg å sette pris på de små pausene.

– ALT ER MER STYRETE.
De prøver å komme seg ut en tur hver dag, om så bare en tur til butikken, eller en tur til byen. Som oftest bruker de tvillingvogn hvor én ligger i bag, én ligger i tvillingsete under, og én henger på magen. Trillingvognen er så bred at den ikke kommer frem i byen eller i butikkene, så den egner seg mest til trilletur.

– Men det er ikke så lett å bare løpe innom et sted. Når alle tre er fastspent i bilen for eksempel, og vi gjerne skulle vært innom butikken på veien, da må én vente i bilen, mens den andre handler. Alternativet er å ta et barn på magen, og to handlevogner med et barn i hver. Det er litt styrete, og nesten umulig å få til hvis man er alene, sier Suzanne.

Enkelte ganger er de på biltur. Sjansen for at en eller flere begynner å hyle, er overhengende.
– Det er jo ikke grenser for hva vi har kjøpt inn av solskjermer og solhatter, men likevel er det alltid én som får sola i øynene, sukker Brede.

– Vi har jo generelt kjøpt inn altfor mye greier, sier Suzanne.

– Alt vi trodde vi skulle få bruk for. Leker for eksempel! Så mye vi har kjøpt! En dag hadde jeg puttet alle smokkene i en lynlåspose da vi skulle et sted, og så la jeg den ned ved siden av Lucas. Da begynte han jo å leke med den! Den var mye morsommere enn alle lekene!


BABYSPRÅK: Suzanne og Brede prøver å forstå hva de tre smårollingene vil når de lager forskjellige lyder. Les vår sak om hvordan forstå babyens språk her.

OPPUSSINGSPROSJEKT PÅ GANG.
Suzanne innser at de har havnet i førstegangsfellen, men slik er det vel med de fleste. De har også, i likhet med mange andre med små barn, gått til innkjøp av et digert prosjekt: Et hus som skal pusses opp og bygges både om og ut, helt til det er stort nok for to store og tre små.

– Det blir nok ikke ferdig før i september 2015, men det er greit. Vi setter bort ALT, sier Brede.

Å ta fatt i malerkosten selv kan de se langt etter. Foreløpig er trillingene fulltidsjobb for to, og i september begynner Brede i jobb igjen. Da er trillingene ca. sju måneder.
– Det må jo bare gå, sier Suzanne, og velger å ta det som det kommer. Slik som hun har gjort hele tiden.

– Jeg er glad vi ikke hadde noen barn allerede da trillingene ble født. Det hadde vært slitsomt. I tillegg ville vi visst hva som ventet, og det er jeg veldig glad for at vi ikke gjorde.

Hun smiler matt og tar opp Ella som har begynt å murre. Brede rister på hodet.
– Hun der må man lese hele tiden, altså. Hvis hun ikke får mat kjapt nok, da har vi det gående. Da blir hun rasende og holder på lenge etter at hun har fått mat. Det der er prinsesse-vil-ikke, altså.

I neste øyeblikk ser prinsesse-vil-ikke opp på mamma, og det lille fjeset sprekker i et stort smil. Mamma smiler tilbake.
– Vi klarer ikke helt å sette pris på det som er akkurat nå. Vi ser hele tiden fremover mot alt de skal lære seg og begynne med. Jeg synes alt har gått så fort.
– Når jeg ser på bildene fra de var bittesmå, så ser jeg hvor stort det er. Det er jo helt fantastisk å få tre friske, flotte barn. Men vi kan jo ikke bare sitte og kose oss med det. 

Stats read: 
17 256
Stats like: 
10
↓ Artikkelen fortsetter under