Jul på gården

You are here

Når det ligger splitter nye skøyter under juletreet, er det ikke så dumt å ha skøytebane i hagen.  

Vi er på Tøndevold gård litt utenfor Lillehammer sentrum. Det er julestemning og vinterhvitt på alle kanter, og oppi bakken, med utsikt hele veien inn til byen, ligger det rødbeisete hovedhuset – en laftet sveitservilla fra 1933. De eldste bygningene på gården er fra 1700-tallet. Stine vokste opp i kårboligen, og bodde i hovedhuset fra hun var 16 til hun flyttet ut. I flere år bodde Stine Tøndevold, mannen Børre, bonusdatter Henriette (21), Styrk (9) og Torjus (6) i Lillehammer sentrum. Høsten 2008 bar det hematt tel gards.

Opprinnelig var det onkelen til Stines farfar som bygde huset, men onkel og tante var barnløse, og overlot dermed gården til farfar Tøndevold da Stines far var liten gutt. På gården har det vært skogsdrift og blitt dyrket grønnsaker, frukt og bær, men gården har aldri vært hovednæring for de som har bodd der. Slik er det heller ikke i dag. Både Stine og Børre har andre jobber ved siden av, Stine som leder av ungdomsbasen på Lillehammer og Børre som vernepleier.

FORVENTNINGER: «Hva kommer til å ligge under her, tro?» I hjørnet står oldefars gamle globus.

JULETRADISJONER.

Når julen nærmer seg på gården, er det noen tradisjoner som skal holdes i hevd. Styrk og Torjus er femte generasjon Tøndevold som sørger for at nissen på låven får sitt.

– Vi setter alltid ut grøt, mandariner og juletre til fjøsnissen på lille julaften. På julaften, etter Tre nøtter til Askepott (som jeg prøver å få gutta til å synes er like viktig som meg), går vil til låven for å se om han har spist opp. Vi kommer nok litt brått på, for han setter alltid igjen en sekk med gaver til oss da, sier Stine.

Bestefar Tore blinker ut noen trær oppe i skogen, og noen dager før jul går turen ut med øks og sag for å finne det fineste treet.

– Det er en veldig koselig tradisjon. Guttene får hjelpe til med å sage ned treet, og så avslutter vi med kakao og mandariner i gapahuken oppe i skogen.

Stine, som er en ivrig hobbykokk, bruker også desember til å lage mat og godter. Hun legger ned ost på glass i olje og urter, og lager konfekt. Noe havner på eget bord, noe som julegaver.

– Folk blir så glade når de får noe man har laget selv!

EN HAGE FULL AV MULIGHETER.
– Kan ikke du ta ned hjelmen min? spør odelsgutten Styrk, og peker på hyllen i gangen, hvor en anselig samling hjelmer ligger på rekke og rad og vitner om en aktiv familie.

– Det er den gule.

Han får litt hjelp av mamma Stine til å snøre på seg skøytene, og så er det bare å gripe hockeykølla og vagle seg ut til egen bane.

– Den skøytebanen i hagen er egentlig et prøveprosjekt. Det er så dårlig plen der, så siden vi må gjøre noe med den uansett, tenkte vi like gjerne at vi kunne anlegge skøyteis i år, sier pappa Børre Voldbakken, og kan fortelle om god bistand fra svoger og brannmann Mattias som har vært på ferde med brannslangen.

I hagen er det også skråninger for aking, skihopping og snowboardkjøring.

– Det er deilig at vi ikke trenger å dra noe sted for å ha det gøy ute. Her har vi alt rett utenfor døren, sier Stine.

GOD TØRK: Over kleberstensovnen er det hengt opp en lang stokk til tørking av våte vinterdresser.

GÅRDEN HAR BLITT NY.
Innenfor de tykke tømmerveggene har mye blitt gjort siden Stine og Børre flyttet inn. De har vært påpasselige med å ta hensyn til husets historie, samtidig som de har tilpasset det til å fylle deres behov. Blant annet fikk de satt inn et helt nytt og moderne kjøkken, flere rom ble isolert, alle vinduer skiftet og et nytt bad ble bygget i tilknytning til foreldresoverommet i andre etasje. I tillegg ble alle tregulvene i første etasje slipt og malt eller lakket, og alle vegger ble malt. Glassverandaen, som tidligere var kald og trekkfull og derfor bare ble brukt om sommeren, ble åpnet og isolert. En bred og god benk ble bygget inn og fylt med myke pledd, puter og skinn, og i dag er glassverandaen hele familiens favorittrom. Eller, det vil si, Børre har to favorittrom.

– Vi er veldig glade i kjøkkenet også, sier han.

På kjøkkenet er det første man legger merke til et stort fotografi laget av Stines venninne Benedikte Ugland. Under bildet går en lang benk fra vegg til vegg. Den rommer alt fra matbokser til tegnesaker.

– Den benken er det smarteste vi har gjort på dette kjøkkenet. Den rommer alt mulig og er perfekt for avislesing, en prat eller en liten lur.

I hjørnet står en klebersteinsovn, og over henger en lang stokk i kjetting fra taket.

– Siden vi ikke har vaskerom, bruker vi kjøkkenet til å tørke vått yttertøy. Det fungerer fint, sier Stine.

Kjøkkenet har ingen overskap, og til og med kjøleskapet er under benkehøyde – i form av store kjøleskuffer.

– Jeg synes at overskap gjør et rom lukket. Vi ville ha det lyst og åpent, sier Stine.

«FRA NISSEN»: Den trearmede lampen fra Precious.no er Stines julegave til seg selv. 

GAMMEL GÅRD KREVER SITT.

Det samme gjaldt for resten av huset. Stine og Børre ønsket seg så mye lys som mulig, lyse vegger og mest mulig sol. Det er imidlertid ikke alt man kan få gjort med et gammelt tømmerhus.

– Det var viktig for oss at vi fikk det så nært opptil hva vi ønsket oss som mulig. Men slike hus har noen utfordringer med gjennomgående tømmervegger, i kors. Det er en korsgang midt i huset som styrer størrelsen på alle rommene.

KLASSIKERE: Jærstolene rundt spisebordet er gammel, god norsk design. Over bordet henger lampen Glow fra Flos. Kommoden «har stått her bestandig».

Stine og Børre beholdt tømmerveggene inne i huset der det lot seg gjøre, noen ble malt, mens andre ble beholdt originale. Det var også viktig å ikke gjøre forandringer som brøt med stilen og utseende på huset.

– Vi har enda en veranda vi ikke har gjort ferdig, fordi vi sliter litt med å finne riktig utseende i forhold til huset.

Det er mange hensyn som skal tas når man tar over en gammel gård, og i odelssammenheng er det ofte en eldre generasjon som gjerne vil ha et ord med i laget. For Stine har det imidlertid vært først og fremst en ressurs å ha faren Tore i nabohuset.

– Det har vært godt og viktig for oss å ha pappa å bryne oss litt på. Han kan masse om huset som vi ikke kan, og vet i mange av tilfellene hvordan ting kan løses. Vi har ikke alltid vært enige, men jeg tror vi har funnet en bra løsning, sier Stine, som i prosessen var opptatt av at også Styrk og Torjus skulle bli hørt.

– Gutta fikk være med og bestemme i forhold til egne rom. Torjus var såpass liten at mye ble likt som inne hos Styrk. Vi ønsket også to små bad i huset, slik at gutta kan dele det ene når de blir eldre.

Stine har alltid hatt et ønske om å flytte tilbake til gården. Som student bodde hun forskjellige steder i landet og kunne ikke være sikker på at hun skulle få det til, derfor var gleden stor da Børre sa han kunne tenke seg å bo på Tøndevold. Det var likevel et stort skritt å flytte, familien var etablert i et annet område av byen, og Styrk hadde allerede fått gode kompiser. Etter hvert har alle tilpasset seg. 

– Vi trives bedre og bedre ute på gården nå. Ungene opplever å kunne være mye ute, rett utenfor huset, uten at vi må reise langt avgårde. Vi har dyr som elg og rådyr helt innpå huset, bestefar i nabohuset og annen familie ikke langt unna. Det har nok vært viktig for meg å få flytte tilbake hit. Jeg tror ikke jeg tenkte så mye over hva det betydde før, men føler helt klart at jeg er hjemme nå, sier Stine.

Om Stine:

Stine Tøndevold (37) bor på gården Tøndevold på Lillehammer sammen med mannen Børre Voldbakken og sønnene Styrk (9) og Torjus (6). Hun er også bonusmamma til Henriette (21). Til daglig jobber Stine som leder av Ungdomsbasen på Lillehammer.

Stilen:

Det gamle laftede sveitserhuset fra 1933 har gjennomgått en total oppussing innvendig og fått nytt kjøkken, nytt bad, nye vinduer, isolasjon i vegger og ny maling. Den gamle atmosfæren er beholdt med tykke tømmervegger og tregulv, mens møbler og lamper er en blanding av ny og klassisk design.

Viktigst når man bor med barn:
- Spise felles måltider.
- Å ha mye plass ute, i nærheten av huset. Det er deilig å slippe å reise bort for å være ute og ha det gøy.
- At barna kan bruke alle rom. Her liker barna best å være der vi er, og jeg synes det er viktig at de kan bruke alle rom uten å måtte være så forsiktige med ting – så lenge de ikke sparker fotball inne. Der går grensen!
Stats read: 
154
Stats like: 
1
↓ Artikkelen fortsetter under