LES ALLE KLAUS SINE INNLEGG HER.
Da jeg var yngre, var jeg livredd Oslo by. Som en ikke så veldig bereist trønder, så jeg på Norges hovedstad som en syndens pøl, der politiet hadde mistet kontrollen, kriminaliteten sto i taket og ran og blind vold skjedde på hvert gatehjørne. Skulle jeg for eksempel ta ut penger fra en minibank i denne ondskapens smeltedigel, ba jeg – helt seriøst – mine kompiser om å holde vakt: Hvem kunne vite når en forkrøplet sjel dukket opp for å tilrane seg mine surt oppsparte trøndergrunker.
Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan folk turte å oppdra unger i denne urbane betongjungelen, der brukte sprøytespisser lå slengt overalt – til og med i barnehager! – og prostituerte og narkomane svermet rundt i gatene.
Samtidig elsket jeg å besøke Oslo, ikke så mye grunnet alle turistattraksjonene, toppolitikerne og kjendisene, men fordi de hadde McDonald´s (noe jeg til da kun hadde sett på tv eller film) og 7-Eleven med eksotisk yoghurtis som var så kald at det knitret i panna når man spiste den. Det var langt fra Trøndelag til Tigerstaden den gangen. Mye mer enn 540 kilometer. Det er ikke like langt nå. Vi har fått både McFeast og frozen yoghurt oppe i bartebyen, og jeg ser på Oslo med litt andre øyne. Vel er det stadig mange triste skjebner i vår eneste by av virkelig størrelse, men det er også mye vakkert å se, mye morsomt å gjøre, mye fint å oppleve.
Jeg har bodd i Oslo i jobbsammenheng to ganger før, og er godt i gang med en tredje runde. Først bodde jeg på Tøyen. I neste runde ble det Rodeløkka. Og nå i vår bor jeg på Grünerløkka, i tredje etasje i en gammel og supertrivelig bygård der det er høyt under taket og trekkfullt ved vinduene. Det betyr med andre ord at jeg denne gangen er skikkelig hip. Og kul. Og greier. Man er vel hva man er uansett hvor man bor, men Løkka er stas, altså, det må jeg si. Malurten i storbybegeret er selvsagt at jeg er en pendler, en omflakkende herremann som vet at livet (egentlig) er et annet sted. Selv om jeg koser meg glugg når jeg endelig er fremme i Oslo, klar for å jobbe og å oppleve litt Løkka-løyer, så er det alltid tungt å reise fra Max og Milla og Magnus og Linn.
Jeg skyver det foran meg. Venter med å pakke til jeg absolutt er nødt (sparer gjerne et par skjorter til jeg står opp mellom 04 – 05), bestiller flytaxi i siste liten; fortrenger det paradoksale faktum at jeg må dra fra dem jeg er glad i for å drive med det jeg er glad i.
Det føles utrolig mye bedre de gangene de kan bli med. Da blir Oslo-hverdagen virkelig verdt å være i. Å rusle nedover Markveien med alle butikkene, restaurantene og folkene en vinterdag med en sovende minstemann i vogna og kjæresten smilende ved siden av, det er ganske mye hyggeligere enn å gå der alene. Når mine to største også er sammen oss, kan det ikke bli bedre.
Når alle fem sitter på Villa Paradiso og spiser pizza, når hele gjengen tråkker opp trappene til den lille, trivelige, trekkfulle leiligheten i Seilduksgata, når store og små tar t-banen til Hellerud for å besøke venner vi har der, når vi drar til teknisk museum, fyrer i ovnen, ser på edderkoppene i Oslo Reptilpark, tenner telys i de store vinduskarmene, vandrer opp til Slottet, kjøper en milkshake i dineren på hjørnet, smører kveldsmat på det bittelille kjøkkenet, eller rett og slett bare sitter samlet i Seilduksgata-sofaen og ser på tv – da er det ingen tvil: Da er det Løkka i livet.
Pappa til: Magnus (11), Milla (8) og Max Ferdinand (1).
Samboer med: Linn Slettum Bjerke.
Aktuell som: Klaus er Mammas faste pappaspaltist. Han har gitt ut pappaboken «Far på ferde» og barneplata «Indianer Cowboy». Han er ambassadør for SOS-barnebyer og har vært programleder i en rekke programmer på radio og tv. Lørdag 24. mars har han première på sitt nye tv-show «Kvelden er din» på Tv 2.
