– Jeg ville legge meg ned og hylskrike

You are here

Alenemoren Martine Rørhus (26) opplevde alle foreldres verste mareritt.

Det var 15. november 2011. Martine Rørhus (26) var midt i sitt andre år som medisinstudent, og begynte å glede seg til juleferie med barna Mayah (5) og Emiliano (3). Hun var sliten etter et tøft år hvor hun og barnas far hadde flyttet fra hverandre, og etter å ha bodd to forskjellige steder etter bruddet, skulle den lille familien endelig finne roen.

Emiliano hadde vært syk i helgen. Han hadde 39 i feber og var slapp, og da han ikke ble bedre etter noen dager, ble foreldrene enige om at mormoren skulle ta ham med til legen på tirsdagen, mens Martine selv var på skolen. Det var ingenting å bekymre seg for, antagelig var det bare en streptokokkinfeksjon.

Mens Martine var på skolen, fikk hun en telefon fra moren sin. «Du må komme til Ullevål, de tror han har lungebetennelse», sa hun. Fortsatt var ikke Martine spesielt bekymret. Som legestudent visste hun at en lungebetennelse lett kunne kureres.

Emilianos pappa kom også til sykehuset, og sammen satt de og ventet på resepten. Martine var litt irritert, hun syntes det tok unødvendig lang tid.

TØFF MAMMA: Martine Rørhus er en sterk mamma i en vanskelig situasjon.

SKJØNTE IKKE ALVORET.  Da legen endelig kom, fikk de beskjed om å sette seg ned. Han forklarte at det ikke var lungebetennelse, og det var heller ikke streptokokker, men Emiliano hadde lite celler i blodet.

– Da forsto jeg med én gang hva han mente. Jeg hadde hatt om leukemi på skolen bare noen uker tidligere, sier Martine.

De ble sendt videre til Rikshospitalet, og Martine følte at alt som skjedde ikke angikk henne. «Leukemi? Han har jo ikke det!» tenkte hun. Helt til noen sa: «Jeg skjønner at dette er en tung beskjed å få».

­– Først da skjønte jeg alvoret.

Dagen etter fikk de vite at Emiliano hadde leukemi, blodkreft, og allerede dagen etter ble han satt på første cellegiftkur. 

– Jeg husker ikke så mye fra de første dagene. Det var så mye jeg lurte på. Kom han til å bli frisk? Hvor lenge måtte han gå på cellegift? Hvor lenge måtte vi bli på sykehuset? Kunne vi besøke andre? Det var veldig slitsomt. Emiliano forsto ingenting av hva som skjedde, og selv hadde jeg bare lyst til å legge meg ned og hylskrike. Men jeg kunne jo ikke det.

GLEDER SEG TIL JUL: Mayah (5) og Emiliano (3) er snart klare for julefeiring. På denne tiden i fjor lå Emiliano på Rikshospitalet og fikk cellegift.

FØLTES UTRYGT ALENE.  Da de endelig kunne reise hjem fra sykehuset etter et par uker, ville hun ikke.

– Det var så trygt å være på sykehuset. Før Emiliano ble syk, visste jeg hva som var greit. Jeg visste hvor mye feber det var ok at et barn hadde, jeg visste når vi burde dra til legen. Nå visste jeg ingenting lengre og det føltes veldig utrygt å skulle være alene.

Men så blir det en slags normal i det unormale, og for Martine, Emiliano og Mayah ble det også en slags ny hverdag ganske raskt.

Det ble slått fast at Emiliano antakelig ikke hadde vært syk lenge, men da barnehagebildene kom i posten, studerte hun dem ekstra nøye. Var han syk allerede da?

Emiliano responderte raskt på medisinen han fikk, men selv om det allerede en måned etter første cellegiftkur ikke vistes tegn til kreftceller, må alle barn med denne typen blodkreft gå på cellegift i 2,5 år.

– Jeg fikk beskjed om å bruke hansker når jeg skiftet bleie eller når han kastet opp, fordi cellegiften var så farlig for meg. Det var vondt å se på at de pumpet pose på pose av det samme stoffet rett inn i hjertet på den lille gutten min.

I januar skulle Martine ha eksamen. Hun planla å møte opp og prøve. Hun syntes det var for ille at hun hadde lagt ned så mye jobb gjennom året til ingen nytte. Men hun innså raskt at det ikke var noe poeng.

– Samtidig ble det så klart for meg at den eksamenen ikke var det viktigste.

BLID TREÅRING: Legene finner ingen kreftceller i blodet til Emiliano i dag, men han må følges opp med flere cellegiftkurer til han er fem år.

ØNSKER Å LEVE NORMALT.  Emiliano har ikke vært i barnehagen sin på over et år, men i dag løper han rundt og ser ut som treåringer flest. Håret har vokst ut igjen, og han går i en spesialbarnehage tre dager i uken sammen med andre kreftsyke barn. I dag finner ikke legene kreftceller i blodet hans, men han må likevel gå gjennom flere cellegiftkurer frem til han er fem år. Storesøster Mayah går i første klasse, og Martine er opptatt av at de skal prøve å leve mest mulig normalt.

– Emiliano har lavt immunforsvar og kan bli alvorlig syk av sykdommer som er bagateller for andre. Men jeg vil ikke at vi skal isolere oss helt. For Mayah sin del er det også viktig at vi gjør vanlige ting som å dra på ferie, besøke andre, dra på Tusenfryd osv. Vi er flinke til å leve normalt, men det er klart, man har det jo alltid i bakhodet, sier Martine, som deler foreldreomsorgen med barnas far.

– I begynnelsen var det vondt å ikke være sammen med barna, men det å være litt for seg selv har også vært litt godt i det hele. I begynnelsen føltes det veldig unaturlig at jeg skulle gå ut med venner i helgene når barna var borte, og jeg hadde dårlig samvittighet for å for eksempel dra til Hafjell en helg og stå på snowboard sammen med venner og kjæresten min. Skulle jeg være ute og ha det gøy, liksom, når jeg hadde en kreftsyk liten gutt?

– Men etter hvert konkluderte jeg med at det i alle fall ikke hjalp noe om jeg satt hjemme alene og var lei meg. At jeg opplever hyggelige ting, tror jeg bare gjør meg til en bedre mamma.

Martine har fortalt mye om hverdagen og Emilianos sykdom i bloggen Martinesunivers.

– Det har vært godt å være åpen om det. Jeg har fått masse støtte.

Martine er månedens mammamodell sammen med Mayah og Emiliano i Mammas desembernummer. Mayah og Emiliano er også avbildet på coveret. Martine skriver bloggen Martinesunivers.

MÅ PASSE PÅ STORESØSTER OGSÅ: Martine er opptatt av at storesøster Mayah skal leve så normalt som mulig, selv om lillebror er syk.

Se flere fine bilder av Martine, Mayah og Emiliano i desembernummeret av Mamma, som er i salg fra mandag 26. november.


Stats read: 
474
Stats like: 
0
↓ Artikkelen fortsetter under