• BARNDOM: Dette bildet er tatt før Mona ble levert til adopsjonskontoret i Seoul. Kanskje er det tatt hjemme hos hennes biologiske mor?

– Hvordan kan noen gi fra seg sitt eget barn?

You are here

Mona Grenne Banterla er adoptert fra Sør-Korea. Etter at hun selv ble mamma ble jakten på hennes biologiske mor enda viktigere. 

– Jeg vil vite. Fordi. Jeg vil bare vite. Vite min historie.

Dette er hva Mona Grenne Banterla vet: Hun ble født 9. oktober 1976 i Seoul i Sør-Korea og fikk navnet Jang Yoon Jin. 14. mars 1979, da hun var nesten to og et halvt år gammel, ble hun levert til adopsjonskontoret Holt Children’s Services i Seoul, sannsynligvis av sin biologiske mor. Fire måneder senere blir hun adoptert til Norge og får mor, far og bror på Åsa ved Hønefoss. Hun vokser opp og vet at hun ser annerledes ut, at det er derfor hun blir kalt «ching chong», «guling» og «kineser».

Alt dette vet hun. Det som plager henne, er det hun ikke vet. Hvem var moren hennes? Hvorfor ga hun henne bort? Hadde hun det bra da hun var baby? Var hun elsket?

– VELDIG TØFT Å VITE AT JEG BLE GITT BORT.
– Jeg har alltid vært nysgjerrig på bakgrunnen min, men da Hugo ble født ble følelsene mye sterkere. Jeg ble grepet av en vond tristhet. Og selv om jeg var lykkelig for Hugo og hadde verdens beste mann og støttespiller ved min side, følte jeg meg ensom, skuffet og sint, forteller Mona Grenne Banterla.

– Det å få være så nær sitt eget barn, å kjenne på den uendelige kjærligheten, og samtidig vite at man selv ble gitt bort, ble forlatt, det var veldig tøft. Jeg satt oppe om natten og ammet og gråt og tenkte «Herregud! Hvordan kan noen gi fra seg sitt eget barn?»

Lille Hugo er blitt ett år nå og vagger rundt i leiligheten på Skøyen med ustø skritt. Kjærlig overvåket av både mamma, som er frilans skuespiller og jobber mye hjemmefra, og sin franske pappa som er hjemme i permisjon fra IT-jobben. Mona sender sønnen sin et varmt smil. 
– Jeg kunne jo ikke drømme om å gi bort Hugo. Ikke til noen. Ikke for alt i verden! Derfor er jeg sikker på at moren min må ha vært i en ekstrem situasjon. Noe må ha skjedd da hun valgte å gi meg bort, og jeg skulle så gjerne vite hva!

Netboard will be here

Adopsjon fra Sør-Korea

Norsk Koreaforening startet formidling av adoptivbarn fra Sør­Korea i 1969. På 80-tallet kom det rundt 200 barn hvert år til Norge fra Sør-Korea, men antallet har sunket de siste årene og i 2013 ble det bare adoptert seks barn fra Sør-Korea til Norge. Hovedårsaken til at barn blir adoptert bort i Sør-Korea er at de er født utenfor ekteskap, noe som fortsatt er tabubelagt. Det bor ca. 7000 adopterte fra Sør-Korea i Norge. Kilde: Verdens barn

– OPPLEVDE EN BITENDE MISUNNELSE.
Første gang hun virkelig kjente på lengselen etter å vite, var da hun var på verdensspeiderleir i Sør-Korea som 15-åring. Hun reiste sammen med en stor gruppe norske speidere. Et tvillingpar i gruppa, som også var adoptert fra Korea, ble intervjuet av koreansk fjernsyn. Om moren deres tilfeldigvis hadde sett dem på tv, eller hva som skjedde, er Mona usikker på. Men det hele endte i alle fall med at tvillingguttene traff sin biologiske mor på adopsjonskontoret i Seoul.

– Jeg satt der på Holt-kontoret og så moren komme inn døren. Det var ingen tvil om at det var henne. Hun lignet så utrolig! Og jeg kjente en bitende misunnelse. Dette ville jeg også oppleve.

15 år senere, etter at hun er ferdig med skuespillerutdanning i Los Angeles og er tilbake i Norge igjen, begynner hun jakten. Bestiller adopsjonspapirene sine fra myndighetene her i Norge. De inneholder ikke noe hun ikke vet fra før.

Mona tar kontakt med adopsjonskontoret Holt Children's Services i Seoul. Hun vet at de har en mappe med informasjon om henne. Kanskje står det både navn og adresse til moren hennes i de papirene?

Kanskje de kan finne henne og kontakte henne og gi Mona en slik gjen­forening som tvillingguttene hadde opplevd på adopsjonskontoret den gangen på speiderturen?

Tidlig våren 2006 – telefonen ringer: «Vi har funnet hennes ID, moren din. Det vil ta en måneds tid å lete henne opp.» «Ok.» Tårene triller og jeg kjenner en stor bit i puslespillet faller merkelig på plass. Endelig … det er sånn det føles. Oi, dette var jo enkelt. 
Sent våren 2006 – telefonen ringer igjen: «Å, beklager, det var ikke henne likevel … Det var visst blitt lagt feil informasjon i mappen din.» Klikk. Tomt. Stille. Jeg føler meg tygd på og spyttet ut.


SMÅBARNSMOR: Mona nyter noen rolige dager med lille Hugo. I september står hun på teaterscenen i et stykke om adopsjon.

PÅ SØRKOREANSK TV.
«I love you, mommy» er navnet på et tv-program på sørkoreansk fjernsyn. Det er et slags Tore på sporet for koreanskadopterte. I et direktesendt formiddagsshow deltar adopterte både live i studio og via webkamera fra hele verden. De forteller hva de heter på koreansk, når de er født og at de gjerne vil finne moren sin.

Våren 2007 er Mona med på linje fra Oslo. Klokken er fire om morgenen her hjemme, og hun sitter foran laptopen i to timer før hun kommer på lufta.

«Yes, I am looking for my birth familiy», sier hun, og presenterer seg med sitt koreanske navn. På skjermen vises barnebilder av henne. 

– Det var ganske absurd, men jeg var villig til å prøve alt.

Den sommeren skulle hun reise til Seoul. Hun hadde søkt og fått stipend fra Verdens Barn for å forsøke å få ut mer opplysninger fra mappen sin på Holt-kontoret.

– Verdens Barn har et fond der adopterte kan søke støtte for å reise til hjemlandet. Mange av dem som søker ønsker bare å besøke fødelandet sitt, studere der eller reise i forbindelse med et prosjekt, forteller konsulent Dag Lund i Verdens barn.
– Det er bare en ganske liten andel som reiser for å finne sine biologiske foreldre.

HJELP TIL Å SPORE OPP MOREN.
Verdens barn het tidligere Den Norske Koreaforening, og formidlet kun adopsjon fra Korea, men nå formidler de også fra land som Sør-Afrika, Thailand, Kina og India.

– I noen tilfeller er det umulig, eller meget vanskelig, å oppspore biologiske foreldre, forteller Lund, men adopterte fra Sør-Korea har en viss mulighet til å få ut informasjon om sitt opphav.

Adopsjonskontoret Holt Children's Services har et ganske godt system for arkivering av dokumenter og kan, sammen med KAS (Korean Adoptee Services) hjelpe til med å spore opp biologisk mor hvis hun er kjent. Holt kan da kontakte moren, men det er opp til henne om hun ønsker å respondere.

– Hvis moren ikke ønsker kontakt, er det lite Holt kan gjøre. De har taushetsplikt, sier Lund, og legger til:
– Samtidig er det jo en slags forutsetning for et godt møte mellom den adopterte og den biologiske moren at det er basert på frivillighet.


MORSLYKKE: Hvordan kan noen gi fra seg sitt eget barn? Følelsene ble sterke da Mona Grenne Banterla selv ble mamma til lille Hugo (1).


Journey to the East

Journey to the East er et teaterstykke om adopsjon og om det å finne sine røtter. Manus er skrevet av Nelly Winterhalder, basert på Mona Grenne Banterlas reiserapport, bilder og opptak fra Seoul sommeren 2007, 2008 og 2009. Regien er ved Øystein Ulsberg Brager og Mona Grenne Banterla spiller selv hovedrollen, sammen med Per Vidar Anfinnsen som «Mannen». Stykket har premiere på Café­teatret, Nordic Black Theatre, i Oslo 23. september. 

HAR BILDER FRA BARNDOMMEN.
Mona var full av spørsmål etter telefonen fra Holt året før. Stemte det at Holt hadde kontaktet feil kvinne, eller var hun den rette, men nektet for det? Ville hun ikke ha kontakt med datteren?

På eksakt samme dato som hun dro derfra i 1979, lander Mona i Seoul sommeren 2007.

11 millioner innbyggere og jeg er som et lite knappenålshode. Likevel føler jeg meg merkelig hjemme her, kjenner den urbane intensiteten og rytmen tiltrekkende, samtidig som jeg vet hvor avhengig jeg er av grønn og frisk, nordisk luft. Ett eller annet sted der ute ble jeg født … Ett eller annet sted der ute er det kanskje noen som tenker på meg …

Mona har ingen minner fra før hun kom til Norge. Men i fotoalbumet fra barndommen hennes er det noen bilder som er tatt før hun ble levert til Holt. Kanskje er de tatt mens hun fortsatt bodde med sin biologiske mor.
Kanskje er de tatt utenfor det som var hennes første hjem. Det er umulig å se hvor bildene er tatt, men omgivelsene er pene og den lille jenta ser fornøyd ut.

Monas adoptivmor tror at hun hadde det bra i Seoul de første tre årene av sitt liv. Da hun kom Norge virket hun trygg og fornøyd. Og hun var både temperamentsfull og bestemt.

BROREN OGSÅ ADOPTERT.
Noe av det første hun gjorde var å dytte den nye moren sin ut av bilen, for bare hun og broren skulle sitte i baksetet i bilen på hjem fra Fornebu! Broren, som er tre år eldre og som også ble adoptert til Norge som treåring, var helt annerledes. Han hadde blitt funnet på gaten i Seoul.

Da han kom til Norge var han alltid sulten, og fikk han en gave eller en leke, tviholdt han på den og tok den med i opp i sengen når han skulle sove. Mens broren aldri har hatt noe behov for å søke etter sin biologiske familie, har Mona alltid ønsket å vite.

– Helt siden jeg oppdaget at jeg så annerledes ut enn foreldrene mine, har jeg ønsket å vite hvem som var den egentlige moren min, sier hun.

Da sønnen Hugo ble født for et år siden, kom det også et nytt tomrom inn i livet hennes.
– Mamma hadde jo aldri hatt spebarn. Både jeg og broren min kom til dem da vi var tre år, og hun hadde ingen erfaring med amming og rumpevask og sånt. Jeg følte et nytt savn. Et savn etter den moren som hadde født meg og opplevd det samme som jeg opplevde nå.

EN NY NEDTUR.
Turen til Seoul sommeren 2007 ble en ny nedtur. Hun får bla i mappen sin hos Holt. Hun får snakke med en saksbehandler som forteller om kvinnen de kontaktet året før.
– Jeg tror virkelig ikke hun er din mor, sier saksbehandleren.

Jeg kjenner et sinne så trassig og iltert, og en desperasjon til å fortsette min søken etter svar vokser som en hissig vulkan innvendig, og jeg rekker ikke å nå Kleenex-boksen før øynene blir oversvømt. Det bare renner og renner. Stille tårer i strie strømmer, uten hulk og ukontrollerbare rykninger, bare store våte tårer som renner og renner, og som ingen kan stoppe. Ingen andre enn én person i hele vide verden … Jeg kjenner bena har lyst til å trampe i trass, og jeg vil brette ordene tilbake i halsen hennes. Hun avslutter: «I am sorry we failed in our search for your birth family.»

Slik sluttet Monas jakt på sin biologiske mor. Men historien om den fortsetter. Da hun kom hjem skrev hun nemlig en rapport om reisen til Verdens Barn. En kollega som leste den, mente den kunne egne seg på en scene.

Rapporten ble omarbeidet til et teaterstykke av Nelly Winterhalder og i september settes stykket Journey to the East opp på Nordic Black Theatre i Oslo. Mona spiller selv hovedrollen.
– Jeg spiller meg selv, men rollefiguren heter Mina og historien er ikke en helt nøyaktig gjenspeiling av min egen adopsjonshistorie. Forestilling er satt inn i en mytisk, fiktiv ramme for å løfte temaet opp.

– Det handler om ting som angår oss alle sammen, ikke bare de som er adoptert. Hvor hører vi hjemme? Hvor kommer vi fra? Jeg tror dette er universelle spørsmål som mange kan kjenne seg igjen i, sier Mona.

Selv har hun forsonet seg med at hun trolig aldri kommer til å få vite hvor hun kommer fra og hvem som er den biologiske moren hennes. Men lengselen etter å vite, den er fortsatt i henne.
– Jeg har et sterkt behov for å vite min historie. Jeg føler at det er et tomrom der, som bare vissheten om bakgrunnen min kan fylle. Selv om sannheten kanskje er brutal, tror jeg det ville vært bedre for meg å vite den enn å leve med det tomrommet, sier Mona. 

Jeg vil vite. Fordi. Jeg vil bare vite. Vite min historie. 

Stats read: 
4 376
Stats like: 
16
↓ Artikkelen fortsetter under