– Jeg er ikke så god til å føde

You are here

Trebarnsmamma Andrea Bræin Hovigs liv består av gulp, bleieskift, nyfødt baby, sjalu toåring og foreldremøte på fotballen, et litt kaotisk mammaliv.

Hun er skuespiller, skribent og Mammas nye spaltist. Og trebarnsmamma, hvor siste i rekken, Rebekka (3 mnd.), kom som en stor overraskelse, kun kort tid etter at Lukas (2) kom til verden.

– Hun var absolutt ikke planlagt og det tok lang tid før jeg skjønte at jeg var gravid. Med de to andre har jeg kjent det etter veldig kort tid. Der var jeg befruktet, liksom. Men denne gangen var det ikke i tankene mine overhodet. Da jeg oppdaget det, begynte jeg å gråte litt, for det ble jo litt overveldende det hele. Vi hadde jo allerede en baby!

– Men likevel, fra første sekund følte jeg en veldig tilknytning til henne som lå i magen. Kanskje ekstra mye fordi det var så uventet, og fordi den umiddelbare reaksjonen var litt panisk. Hva gjør vi nå? Og jeg må innrømme at det er utrolig kaotisk. Men jeg føler meg veldig heldig. Og når jeg hører at Lucia og Lukas ler høyt sammen inne på rommet … Altså, det der med søsken, det er utrolig rørende! Jeg gråter en skvett hver dag. Hver eneste dag. Men så er jeg jo litt hormonell også, da.

EN FIN FLOKK: Lucia (9), Lukas (2) og Rebekka (helt ny). Mammas store stolthet.

VIL DELE MAMMALIVET.

Sist så vi Andrea Bræin Hovig som ammende forlagsredaktør i «Som du ser meg» som gikk på kino i høst, en rolle hun syntes var befriende å spille.

– Ofte handler de rollene jeg spiller om de store valgene, om å leve eller dø. Men i «Som du ser meg» handler det om de små valgene som likevel er så skjebnesvangre. Og den karakteren, det såpestykket av en redaktør … Det er jo ikke vondt ment, men hun blir uspiselig, og man kjenner jo noen sånne typer. Jeg har også stått der med lua i hånda og følt meg liten og dum. Med denne rollen følte jeg at jeg fikk tatt igjen litt. Ha, ha!

Det er blitt mange roller gjennom snart 20 år som skuespiller, de siste tre årene har hun stått på Nationaltheatrets scener både med og uten mage som Hedda Gabler.

– Det stykket er jo av det mer alvorlige slaget. Man blir preget av en sånn rolle, og det var spesielt å være gravid. Hedda var jo gravid da hun skjøt seg. Men så er det det som er fint med å få barn – jeg går ikke lenger og durer i en sånn «skådiståke» hele dagen før jeg skal spille om kvelden, det gjorde jeg før. Å holde på sånn gir ikke nødvendigvis noe bedre resultat, heller. Men jeg må dra tidligere ned på jobb etter at jeg fikk barn. Jeg trenger lengre tid i garderoben til forberedelser.

Andrea har gitt ut både plate og barnebøkene om Ville Wilma, som kommer som samlebok til våren. I tillegg har hun et hemmelig skriveprosjekt i ermet og er Mammas nye spaltist.

– Jeg gleder meg til å dele mammalivet med Mammas lesere! Men jeg skal prøve å gjøre det litt allmenngyldig. Jeg tviler på at leserne dauer etter å lese kun om meg og mine barn.

SKUESPILLERMAMMA: Andrea Bræin Hovig har på ingen måte lagt karrieren på hylla selv om ungene har rent på. ­– Jeg er ikke mindre ambisiøs nå, selv om jeg har blitt trebarnsmamma.

FØDEKJOLE OG EGEN LAMPE PÅ FØDEN.

I sju og et halvt år besto familien ku av tre: Lucia, mannen Andreas og Andrea. Det var oversiktlig og greit, og lille Lucia, som helst ville gå i bukser og spille fotball, var til stor inspirasjon for Wilma-bøkene. De hadde det fint, og det var ikke det at de ikke ville ha et barn til … Det var mer den fødselen.

– Jeg hadde en slem første fødsel. Den var sikkert ikke verre enn mange andre sin og det var aldri veldig dramatisk, men jeg var så sinna etterpå! Hvorfor hadde ingen sagt hvor ille det var å føde! Den fødselen var mye av grunnen til at det tok så lang tid før vi fikk nummer to. Og da han var på vei … Det er klart at det legger en liten demper på det hele at du er så redd for å føde. Men jeg fikk god hjelp gjennom samtaler. Og det gikk mye bedre andre gang. Jeg var bedre forberedt, kan du si.

Andrea hadde bestemt seg for at fødsel nummer to skulle bli helt annerledes enn den første. Det skulle være et annet sykehus, og det nesten viktigste – de måtte ha lystgass.

– Den første gangen klamret jeg meg desperat til den lystgassmasken og brukte den for alt den var verdt. Etterpå ble jeg fortalt at ledningen hadde falt ut fra veggen og bare hang og slang, uten lystgass i! Men det spilte ingen rolle, jeg måtte ha lystgass.

Da hun leste i avisen at lystgassen på Ullevål, hvor hun skulle føde, skulle fases ut, ringte hun sporenstreks. Jo da, hun kom til å rekke det akkurat. Men Andrea nøyde seg ikke med lystgassen. Den andre fødselen skulle være vakker, og hun gikk til innkjøp av en blå fødekjole som hun fant på nettet. (Jaså, aldri hørt om fødekjole? Prøv «birth dress» i google og en ny verden åpner seg.) Den blå omslagskjolen hadde et dikt på ryggen som skulle ønske det nye barnet velkommen, og med seg under armen hadde Andreas en stålampe som skulle sørge for litt varmere lys på fødestua.

OG SÅ VAR HUN TREBARNSMAMMA: Noen ganger tenker jeg «Hva er det vi har gjort?!», sier Andrea.

VILLE NYNNE SEG GJENNOM FØDSELEN.

– Og så hadde jeg jo drevet med selvhypnose under svangerskapet.

– Selvhypnose?

– Ja, jeg hadde bestilt et sånt kurs på nettet. Hypnobabies. Da får du et lydspor du skal høre på hver dag, og så skal du nærmest gå inn i en slags transe. Andreas, stakkars, måtte jo være med og øve. Han hadde INGEN tro på det. Men på nettet, vet du, der ligger det filmer av kvinner som føder, de bare lukker øynene og så nynner de seg gjennom hele fødselen. Så jeg tenkte at jeg skulle bli sånn nynnedame. Så jeg lå der da, i fødekjolen, og jordmoren syntes det var for ille at vi skulle søle til den fine kjolen, så hun hentet frem gaffateip og festet den oppunder armene på meg. Jeg prøvde å si at det var en fødekjole og at det var meningen at den skulle bli møkkete, men hun syntes det var så fælt, så da sa jeg ingenting, grei som jeg er i sånne situasjoner. Så jeg lå med kjolen under armene, og nynning i hodetelefonene som bare falt av og ble liggende og slenge rundt meg så jeg kunne høre ooooohhhmmm-lydene i det fjerne – og skrek til jeg mistet stemmen. Men vi hadde koselig lys, da.

IKKE ALLTID IDYLL: ­– Man blir jo sliten. Når jeg skriker HYYYSJ!!! til Lukas mens Rebekka hyler i bæreselen, og klarer å skjelle ut Lucia før hun legger seg … Det føles jo ikke bra. Hvem vil ha en sånn mamma, da??!

– JEG ER IKKE SÅ GOD TIL Å FØDE.

Da Rebekka ble født, skjedde det på Ahus (fordi de fortsatt har lystgass) og den blå kjolen ble liggende i bagen fordi alt gikk så fort.

– Vi var på en fødestue uten epidural, hvor til og med lystgassen var skjult bak et forheng. Det var så fint der at hadde jeg ikke hatt så vondt, kunne jeg trodd at jeg var på ferie på et hotellrom!

– Men uten epidural? Du som er så redd for å føde?

– Jo, men smertestillende er en del av det som er skummelt. Jeg orker ikke tanken på å være festet til en maskin. Jeg må kunne rømme hvis det blir for ille.

– Rømme?

– Ja, altså, vi snakker om dyp irrasjonalitet her. Nei, jeg er ikke så god til å føde, altså. Jeg blir veldig forsiktig, unnskylder meg hele tiden.

– Unnskylder deg?

– Ja, det var det første jeg sa da jeg kom inn nå sist. «Stakkars dere som får meg, jeg er skikkelig dårlig til å føde». Jeg kan ikke noe for det, jeg føler at jeg er til bry. Og så hadde jeg lest en reportasje i Dagsavisen, om fødende kvinner på Haiti, de lå på rekke og rad på et jordgulv og fødte. Og så ligger jeg der, på det flotte rommet og har alt jeg trenger av hjelpemidler – og skriker! Så jeg ropte det til dem: «Unnskyld at jeg skriker så fælt, jeg vet at kvinnene på Haiti føder på et jordgulv!». Nei, uff, jeg skammer meg rett og slett når jeg føder. Synes det er flaut at jeg skal bære meg sånn.

ANDREA BRÆIN HOVIG (39)

  • JOBBER SOM: Skuespiller og forfatter
  • GIFT MED: Andreas Utnem
  • MAMMA TIL: Lucia (9), Lukas (snart 2) og Rebekka (født 29.10.12)
  • BOR: På for tiden på Majorstua i Oslo
  • AKTUELL SOM: Mammas nye spaltist
Stats read: 
652
Stats like: 
1
↓ Artikkelen fortsetter under
Instagram:
#mammamagasin
Instagram:
#mammamagasin