– Tør ikke oppdra barna

You are here

Den suksessfulle forretningskvinnen Benja Stig Fagerland mener foreldre legger for mye av oppdragelsesansvaret over på barna. Selv styrer hun med stø hånd, hun er døtrenes GPS.

Huset på Nesøya har hvite vegger og smakfullt design. Men også en uferdig entré, en oppgravd hage og en underetasje under oppussing. Her ser det ut til å bo noen som har mange planer og mye å gjøre, men som også har evnen til å hygge seg mens det står på.

Den danske økonomen Benja Stig Fagerland er barbeint og avslappet, uten den stramme, svarte dressjakken hun ofte har på seg når hun er jobb-Benja.
– Egentlig er jeg en skikkelig sofajente. Folk tror jeg farter rundt på konferanser og middager hele tiden, men jeg gjør jo ikke det. Jeg elsker å slappe av hjemme med familien, og lese, tegne og prate med ungene.

Benja Stig Fagerland er kåret til en av Europas 12 mest talentfulle og inspirerende forretningskvinner. Hun var hjernen bak NHOs Female Future-program på begynnelsen av 2000-tallet, en satsing som bidro til at kvinneandelen i styrer og ledelse av bedriftene her i landet økte kraftig. Nå jobber hun mest som foredragsholder og skriver om kvinner og business i bloggen sin på Nettavisen. Denne våren har hun vært engasjert deltaker i debatten om sjikane av kvinner på nettet. Hun vet hva det handler om.

«JÆVLA FEMINISTHORE» har hun blitt kalt. «Jeg skulle likt å se min kuk i hennes munn, så kan hun lære seg å ta munnen full og utfordre», har det stått i kommentarfeltet under en av hennes aviskronikker.

BENJA STIG FAGERLAND (42)

  • JOBBER SOM: Rådgiver, foredragsholder og forfatter.
  • AKTUELL SOM: Blogger, internasjonal kommentator og samfunnsdebattant. Kommer snart med en bok om det hun kaller SHEconomy – at kvinner lønner seg.
  • MAMMA TIL: Vilde Sofie (12), Alma Kristine (9) og Ella Kamille (6).
  • GIFT MED: Tore Fagerland (45).
  • BOR: På Nesøya i Asker. Vokst opp i Danmark.

HETSET PÅ NETT.
Egentlig hadde hun lært seg å leve med hetsen. Hun unngikk å lese kommentarfeltene og å google seg selv. Men da hennes eldste datter Vilde Sofie satt foran datamaskinen og spurte henne hva det betydde at en mann skrev at han ville rævp… henne, fant hun ut at det hadde gått for langt.

– Hele hennes verdensbilde raste jo sammen. Vi har brukt masse tid på å forklare barna våre at det er fint og riktig at folk har forskjellige meninger. På skolen lærer de om mobbing og at man ikke skal kalle hverandre stygge ting. Og så oppdager hun at slikt skjer i voksenverden!

Ok, det var på tide å gjøre noe mer enn å bare overse mannsgrisene og den usaklige sjikanen på nettet. Benja begynte å skrive kronikker og å holde foredrag om at kvinner opplever å bli angrepet på person, utseende og kjønn mye oftere enn menn. Om at kvinner blir møtt med «såpass må hun finne seg i når hun stikker hodet frem». Men såpass må vi ikke finne oss i, mener Benja. Kvinner må si ifra at det ikke er greit å bli kalt hore fordi man tillater seg å mene noe om likestilling, kvinner i ledelse eller deltidsarbeid.

– Jeg vil gjerne at mine døtre skal vokse opp som aktive samfunnsborgere som deltar i diskusjoner, men når de oppdager hvilke konsekvenser det har å delta, blir de jo skremt. Her om dagen sa datteren min at «jeg skal i hvert fall ikke bli sånn som mamma når jeg blir stor». Det gjorde inntrykk.

INGEN SUPERMAMMA.
Tre jenter har hun fått, damen som kjemper for at kvinner skal få mer plass i samfunnet, i økonomien, i styrerommene og i debattene. Tre jenter som får lov til å ta plass hjemme, stille spørsmål og utvikle seg. Benja oppdrar dem til å bli Pippi-pirater, sånn som henne selv.

– Vi gjør av og til litt crazy ting hjemme, som å spise desserten først. Jeg ønsker å lære dem å sette spørsmålstegn ved verden rundt seg, tørre å tenke ut av boksen. Jeg ønsker at de skal få en positivitet rundt det å være annerledes og rebelsk. At de skal ha mot nok til å utfordre systemet, sette sine egne grenser og tørre å si fra når andre blir mobbet eller plaget.

Benja vil ikke kalles supermamma. Og i hvert fall ikke en Tårnfrid-mamma. Hun er ikke en sånn som løper mellom styremøtene, barnehagen og fotballbanen med høye hæler, høy puls og hodet langt inne i morgendagens foredrag.

– Jeg hater den der multitaskinggreia! Det at vi kvinner liksom skal være til stede overalt og gjøre alt samtidig. Jeg tror ikke det riktig. Jeg må være hundre prosent til stede i det jeg gjør, sier trebarnsmoren og overbeviser om at hun faktisk klarer det.

Nøkkelen hennes er å velge – og å velge bort.

– Selvfølgelig er det mye jeg ikke rekker. Noen ganger må jeg gå på et styremøte i stedet for å være med på en sommeravslutning. Men da sitter jeg ikke i møtet og ønsker at jeg var på avslutningen. Da har jeg tatt et valg og står for det.
Men det hender det går andre veien også. Da Ella mistet sin første tann, for eksempel, visste Benja at det var så stort for datteren at hun rett og slett avlyste alle møter og tok dagen fri for å feire med henne på kafé.

EN TUR I KJELLEREN.
Det å velge ting bort er like tøft hver gang, synes Benja. Som så mange andre av oss, har hun jo lyst til å få med seg alt. Men hun vet også hvor galt det kan gå hvis man bare pøser på.

Da hun jobbet med NHOs Female Future-program, hadde hun skyhøye mål for seg selv og prosjektet. Hun ble gravid med sitt barn nummer to og ble enig med arbeidsgiver og ektemann om å fortsette i jobben. Hun krevde full innsats av seg selv både på jobb og på hjemmebane.

– Til slutt oppdaget at jeg ikke var til stede i mitt eget liv. Feiringen av avslutningen av Female Future, som alle snakket om etterpå, husker jeg nesten ingenting av. Jeg klarte ikke å være mentalt tilstede og nyte suksessen. Jeg klarte heller ikke å være til stede på den arenaen som betydde mest for meg; hos datteren min, mannen min og den nye babyen. Så da prosjektet var over, gikk jeg fullstendig i kjelleren. Jeg var sykmeldt i et halvt år og tilbrakte mesteparten av tiden hjemme med familien eller for meg selv, forteller den utadvendte karrierekvinnen.

DET BESTE FRA TO VERDENER.
Som førstegangsmor på 30, syntes Benja Stig Fagerland det var vanskelig å definere mammarollen. I businessbladene leste hun om kvinner som knapt så barna sine, men som argumenterte for at de hadde det helt flott i barnehagen ni timer om dagen. Hun kjente seg ikke igjen. Hun kjente seg like lite igjen når hun leste om de lykkelige mødrene på landet som hadde gitt opp karrieren for å dyrke økologiske tomater og være sammen med barna hele dagen. Hun fant ut at hun måtte definere sin egen rolle og finne sin egen måte. Hun ville ha det beste fra begge verdener, hun ville fortsatt ha en spennende karriere og hun ville ha tid med familien. Med en ektemann som også er selvstendig næringsdrivende med stor fleksibilitet, ble løsningen å bygge familielivet rundt arbeidet, og omvendt. Integrering, kaller Benja det.

Da den mellomste jenta Alma var to uker gammel, sto Benja Stig Fagerland på talerstolen og holdt foredrag, mens barnefaren trillet vognen frem og tilbake inne i konferansesalen. At dansk fjernsyn valgte å gjøre det til sin hovedsak når de rapporterte fra konferansen, provoserte Benja.

– Hadde de gjort det hvis jeg var en mann. «Tenk, han ble far for to uker siden og her står han!». Jeg var der fordi jeg syntes det var viktig, og fordi det var mulig, fordi Alma var en rolig baby og alt hadde gått bra.

Fortsatt har hun jentene med på foredrag eller jobbreiser når det passer slik. I vinter, da hun skulle på jobb i Australia, tok de jentene ut av skolen og reiste hele familien i fem uker.
– Slik fikk vi en flott opplevelse som familie, de lærte masse de ikke kunne ha lært på skolen, og jeg fikk være sammen med familien selv om jeg var på jobb langt hjemmefra.

MIDDAGENE HOLDES HELLIG.
Familien Fagerlands integreringsprosjekt handler om å ta del i hverandres liv. Om å dele små og store hendelser i hverdagen og om å være til stede for hverandre. Derfor er middagen hellig. Den serveres når alle familiens fem medlemmer er hjemme etter dagens aktiviteter, når det enn måtte være.

– Da tar vi en runde rundt bordet så alle får fortelle litt om hva de har opplevd den dagen. Å sitte sammen på denne måten, og dele hverandres opplevelser og tanker, det er hverdagslykke for meg, sier Benja.

Hun tar aldri mobilen hvis den ringer under middagen. Hun sjekker ikke Facebook med en gang de går fra bordet. Men når minstejenta er lagt og ferdig lest og sunget for, da kan hun ta opp laptopen og forsvinne inn i de sosiale mediers virtuelle landskap.
– Det har jeg overhodet ikke dårlig samvittighet for. Når jeg er sammen med barna, er jeg hundre prosent til stede, men de har ikke vondt av å se at jeg også har andre interesser enn dem.

TØR IKKE OPPDRA BARNA.
Benja og ektemannen Tore er i det hele tatt veldig mye til stede i barnas liv. De er på alle fotballtreninger, kjører til og fra kamper og tilstelninger og melder seg alltid frivillig til å være vakt på skolefestene.

– Det kan nok bli litt vel mye tilstedeværelse for den eldste av og til. «Hvorfor må dere alltid være der» kan hun si med et stønn. Men for oss handler det om å vise at vi bryr oss. Det er vår fordømte plikt å være til stede og sette grenser og vise vei, selv om det ikke alltid er like morsomt.

Det er der GPS-en kommer inn. Benja vil være den som går ved siden av barna sine og sier «ta en u-sving, hold til venstre eller velg en annen rute».
– Altfor mange foreldre i dag tør ikke å oppdra barna sine. De blir utydelige og egoistiske og legger altfor mye ansvar over på barna. Vi må tørre å vise vei, være forbilder og hjelpe dem å navigere i samfunnet. 

GPS-mammaen Benja lar for eksempel sin datter på 12 ha egen konto på Facebook og Instagram. Men under helt klare forutsetninger.
– Alt hun skriver om andre, skal være positivt. Vi skal ha tilgang til kontoen hennes og vi følger med på det hun legger ut. Bryter hun reglene, inndrar vi telefonen, sier Benja.

GPS-mammaen tar også forberedelsene til skolestart på alvor. Denne høsten begynner yngstejenta Ella i første klasse på barneskolen, og i sommer har hun øvd på skoleveien, på å sykle uten støttehjul og på å kle av og på seg selv.
– Selvstendighet er det aller viktigste når barna skal begynne på skolen, synes Benja.
– At barna er trygge på at de klarer seg selv i denne nye verdenen. Det fotavtrykket jeg har lyst til å etterlate meg her på jorden, er at jeg har gitt jentene mine nok trygghet og kjærlighet til at de våger å være de fantastiske menneskene de er. 

Stats read: 
769
Stats like: 
1
↓ Artikkelen fortsetter under