– En følelse av å ha mistet noe

You are here

Veien for å bli tobarnsmamma har vært fylt med frustrasjon, sorg og håp for Blafre-gründer Ingrid Erøy Fagervik. Å bygge opp et firma var en langt enklere prosess.

Året var 2005 og Ingrid Erøy Fagervik satt hjemme og så på datteren Nora som lå og sov. De hadde ventet på henne i mange år og Ingrid hadde allerede da gått i surr med hvor mange prøverørsforsøk som ikke hadde blitt noe, men hun husket godt følelsen av å være de som ikke fikk det til.

Følelsen av at hele verden var store mager og barnevogner, og smilende, rødkinnede mammaer som fortalte om hvor raskt de hadde blitt gravide, nesten litt for raskt, og vips, der var de visst gravide igjen med nummer to, nesten uten å ha prøvd engang!


Ingrid Erøy Fagervik (37)

Jobber som: Designer, gründer og daglig leder i Blafre, som ble startet i 2005.

Bor: I Ekeberg hageby i Oslo.

Mamma til: Nora Mathea (9) og Lotta Johanna (2).

Gift med: Remi David Fagervik, produktutvikler, selger og medeier i Blafre.

Ingrid og Remi fikk ikke til det alle andre i hele verden fikk til så lett som ingenting, og det føltes uendelig sårt.

– Man vil jo gjerne være oppriktig glad på andres vegne, men det er ikke så lett. Det blir til at man trekker seg litt unna, sier Ingrid.

Men til slutt kom Nora, sendt som en gave så stor og vakker at det ikke fantes ord, og Ingrid kunne sitte og bare se og se og kjenne på takknemligheten. I alle fall en stund. For Nora sov mye og Ingrid var full av energi og motivasjon. Hun måtte finne på noe. Hun kunne ikke bare sitte der og se på et sovende barn!

STARTEN PÅ BLAFRE.
Så journalisten og Tv Norge-ankeret bestemte seg for å lære programmet Illustrator. Hun satte seg ned ved Mac-en og prøvde seg frem med enkle streker og glade farger.

Snart trådte figurene frem. Glade, retroinspirerte, enkle. En dag kom en kamerat innom og så hva hun hadde laget. Det der kan jo bli fine kort, sa han.

Men hvordan trykket man kort? Ingrid visste ikke hvor man startet. Så hun gikk til postkontoret og sjekket baksiden på noen av kortene der for å finne navn på produsenter.

Slik fant de frem til Andy i England, han som har byttet jobb tre ganger, men som fortsatt trykker for dem, og de gjorde sin første bestilling. Det ble veldig mange kort. Førti glade motiver, med blomster, figurer – og to små engler som blafret spesielt ivrig med vingene sine. Derav navnet Blafre.

Og som en gest til det lille vesenet som hadde brakt så mye solskinn, kreativitet og god tid inn i hjemmet: teksten «Nuss til Nora» på hvert eneste kort.

STADIG NYE PRODUKTER.
– Det startet på grunn av meg! Sier Nora stolt. Hun er blitt ni år og står midt i Blafre-butikken og kafeen på Ekeberg og lurer på hvilket bokbind hun skal velge til de nye mattebøkene. En ting er sikkert når man er et Blafrebarn: Det er fri tilgang til bokbind, gavepapir og venninnegaver.

– Gir du alltid matbokser i gave når du skal i bursdag til venninner?
– Ja!

Nora smiler. Hun var litt lei av det en stund, å alltid gi bort Blafre-gaver, men hun synes det er greit nå. Det kommer jo nye ting ganske ofte!

For det som startet med kort og englevinger, er blitt til en anselig produktportefølje med matbokser, drikkeflasker, termoser, sengetøy, puter, barnehagesekker og salg i godt over 600 butikker i mer enn ti land.
– Vi må utvikle oss hele tiden. Mange av de gamle figurene lever fortsatt, slik som den gode gamle ugla, elefanten og traktoren som kom i form av plastmatbokser i fjor. Ellers dukker det opp nye figurer og nye farger. Jeg ser nye motiver for meg hele tiden, sier Ingrid.

Netboard will be here

EN JOURNALIST I MAGEN.
Det var slett ikke designer hun skulle bli. Aller først skulle hun bli bonde. Født som odelsjente til gården Erøy i Erfjord ved Stavanger, med naturen tett på, skirenn om vinteren og saftbutikk i veikanten om sommeren. Elleve år gammel flyttet hun sammen med foreldrene og småbrødrene Eivind og Åsmund til Risør, og da var allerede drømmen om journalistyrket der.

– Fra jeg var åtte-ni år hadde jeg klippet og limt og latet som jeg laget avis. Tenk hvis det hadde fantes blogger på den tiden, da hadde jeg helt sikkert hatt en! Jeg hadde jo bare lyst til å skrive. Da jeg var 13 og hadde flyttet til Fevik, skulle jeg lage en plakat på skolen om mitt drømmeyrke, og da intervjuet jeg redaktøren i Agderposten. «Du skulle vært vår korrespondent på Fevik, du, vet du!», sa han. Han tullet jo, men jeg tok det helt alvorlig. «Ja!», sa jeg. Jeg ringte ham hver sommer etter det, men han syntes jeg var litt for ung. Til slutt ringte jeg en annen. Da lyktes det! Da var jeg blitt 15.

Ingrid startet med barnesiden i Agderposten og jobbet så mye hun kunne ved siden av skolen. Faktisk regnet de seg frem til at hun hadde jobbet ett og et halvt årsverk i løpet av de tre årene hun gikk på videregående.

– Jeg har alltid syntes at det har vært gøy å jobbe, å formidle og skape noe. Det å se det på trykk … Det er en fantastisk følelse og litt den samme følelsen som jeg har nå, når vi lager nye ting.

Hun jobbet for Agderposten akkurat på den tiden da alle lokalavisene bestemte seg for å lage lokal-tv. Ingrid var med fra starten.

Senere skulle hun studere fjernsynsproduksjon og få jobb som anker i nyhetene på Tv Norge, hvor hun jobbet i seks år. Da søkte hun på jobb i avisen Vårt Land og var vaktsjef kun noen få måneder før hun fikk jobb som utviklingsredaktør, 30 år gammel.
– Den jobben har betydd mye. Jeg ble gitt tillit og fikk ansvar, og det ble en skole i profesjonalitet, administrasjon og økonomi. Den erfaringen har vært nyttig å ha senere.


OM Å IKKE FÅ BARN: – Det er en sorg over det man har mistet. Det kan høres rart ut å miste noe man aldri har hatt, men det er slik det føles. Man har mistet den familien som man hadde sett for seg. Det som aldri ble, sier Ingrid. 

DET VIKTIGSTE AV ALT ER ...
Vi er nødt til å stoppe her. Vi må gå litt tilbake i tid, for vi har hoppet over kjærligheten. Og man skal aldri hoppe over kjærligheten, i alle fall ikke i dette tilfellet. Det gikk slik som dette:

Ingrid var 20 år. Med barnetroen intakt og fortsatt aktiv i menigheten i Grimstad. Det fantes en Kirsten Giftekniv i menigheten. Hun var 70 år og satte inn støtet da den populære predikanten Håkon skulle komme hele veien fra nord for å besøke dem. Med seg skulle han ha sønnen Remi, som var noen år eldre enn Ingrid.

«Han er en så kjekk gutt», sa 70-åringen. «Mm», sa Ingrid. Skeptisk og uinteressert. Hun var forelsket i en annen som hadde reist. 

Remi kom og de traff hverandre jevnlig i kirken. Nordlendingen viste seg å være både kjekk og sjarmerende, men da han dro, var Ingrid litt usikker på det hele. Derfor ringte hun ham. «Nå må vi snakke om oss to», sa hun. Og så reiste hun opp og besøkte ham
i Brønnøysund, hvor familien bodde da.

– Jeg hadde jo aldri gjort det i dag, ler Ingrid.
– Jeg dro opp dit, og bodde der en helg sammen med familien hans og alt. Det var jo litt spesielt. Jeg var kjempenervøs i starten. Skravlet som en foss. Remi var mer … taus.

FLYTTET MYE.
Remi mener at de ble kjærester den helgen. Ingrid vet ikke om hun er helt enig. For hun var usikker etter Brønnøysund-besøket, og måtte tenke seg om en stund. Det trengtes åpenbart ikke så lang tenkepause.

Fem måneder senere fridde Remi, Ingrid tenkte seg om en helg og så sa hun ja. Hun var 20 og han var 24. Året etter giftet de seg.

– Utrolig nok gikk det veldig bra. Vi var jo så unge. Men fra første stund har vi vært sammen om alt. Vi har tatt beslutningene sammen og blitt voksne sammen.

Det første de gjorde var å flytte til Troms for å jobbe som frivillige i en internasjonal kristen organisasjon. Der snødde de inne, men Ingrid og Remi var nygifte, så det var på ingen måte noen krise. Senere bodde de tre måneder i Ukraina og jobbet på barnehjem. I Bergen studerte de.

Ingrid er god med ord. Hun vet å uttrykke seg, både muntlig og skriftlig. Men når det kommer til Remi, stopper det hele litt opp.
– Det betyr så utrolig mye. Vi har begge flyttet mye, og jeg har aldri hatt den største venninnegjengen for eksempel. Det å finne en da som man kan gå i takt med på den måten, gjennom livet, og være så nær, det er jeg utrolig takknemlig for. Det kan ikke sies nok godt om ham.


ETTERLENGTEDE BARN: Nora og Lotta er begge prøverørsbarn. Ingrid har gått ut av tellingen på antall forsøk. Lotta kom på det aller siste mulige. 

FØLELSEN AV Å HA MISTET NOE.
Selvsagt er de uenige. De er to sterke personligheter, de er ulike og selvsagt har det vært vanskelige tider også for dem. Spesielt i årene hvor savnet og lengselen etter barn var så sterk, og sorgen over at det ikke ble slik de hadde tenkt gjorde dem slitne og frustrerte.

– Akkurat det der er vanskelig å forklare, fordi det er ikke bare lengselen etter barn som er tung, men følelsen av å ha mistet noe. «Men du har jo ikke mistet noe», sier folk. «Du har jo ikke hatt et barn som er blitt borte?». Nei, men det er følelsen av å ha mistet den familien som du hadde sett for deg, du har mistet det som skulle bli.

Hun ser at det kan se vellykket og enkelt ut fra utsiden. At de har fått til noe som mange drømmer om, men ikke lykkes med.

– Men jeg ser at for vår del, har nettopp det som har vært vanskelig, utløst det som er blitt så bra.

MIRAKEL NUMMER TO.
Da Nora ble født, var de helt sikre på at alt de opplevde var for første og eneste gang. Den første latteren, de første, ustø skrittene, å lære å spise selv, å feire en ettårsdag.

De hadde mange forsøk, men forsøkene endte ikke i søsken. Årene gikk og igjen er det vanskelig for Ingrid å huske hvor mange forsøk det ble. Men de hadde bestemt seg for én ting: De måtte vite at de hadde gjort absolutt alt de kunne.

Rett etter det som skulle være det aller siste forsøket, da Nora var blitt sju år og Blafre var blitt heltidsjobb, var Ingrid på seminar. Forventningene til prøverørsforsøket var ikke-eksisterende. Etter så mange år var det ikke engang grunnlag for håp.

Så Ingrid koste seg med hyggelige folk og et par glass vin, og da hun skulle legge seg følte hun seg uvel. Plutselig slo det henne. Hun hadde drukket vin! Riktignok ikke mye, men likevel! Hva hadde hun tenkt på? Morgenen etter løp hun ut og kjøpte graviditetstest. Den viste positiv.
– Det var jo helt fantastisk. Men jeg brukte mye tid på å klandre meg selv i etterkant.

Den sommeren reiste de opp til sitt nye prosjekt – en hytte på Helgeland, hvor Remi har sine aner. Sommeren før hadde de vært der og oppdaget det gamle båtverkstedet. De så for seg hvor fint det kunne bli, med den utsikten, midt i den vakreste naturen. Det tok ikke mange timene med drømmer, før Ingrid fant frem til eieren og Remi tok en kaffe med ham. De fikk kjøpt verkstedet for en billig penge.

Men det var først sommeren etter de fikk startet oppussingen. Ingrid var høygravid med lille Lotta, og de ryddet ut 30 tonn søppel fra bygningen. 30 tonn! Ingrid husker ikke så mye av det, men hun husker følelsen av at kanskje dette ikke var så smart likevel. Kanskje de hadde nok å drive med.


BLAFREFAMILIEN: Blafre ble til da Ingrid var i permisjon med Nora. Det startet helt ambisjonsløst med at Ingrid ville lære Illustrator. I dag selges produktene i mer enn 600 butikker. 

EN SÅR BARSELTID.
De jobber tett sammen, Ingrid og Remi. Hun med design og administrasjon. Han, som opprinnelig er hjelpepleier, med utvikling og salg.

«Nei, nå må dere slutte, nå blir det bare Blafre-snakk», hender det at Nora sier ved middagsbordet.

Men nå sitter jo også Lotta der sammen med dem, og da er det ikke alltid mulig å snakke om så mye annet i det hele tatt. Lotta, som blir to i oktober, familiens sjarmbombe og kruttønne – hun tar mye plass, men det er helt greit, for de hadde aldri trodd at hun skulle komme.

Det ble ikke noe nytt selskap i permisjonstid denne gangen. Det ble knapt permisjonstid. Lottas første sommer ble kolleksjonen Lotta Love lansert, så ett og annet hadde Ingrid puslet med. Det vil si etter at hun ble frisk igjen. 

– Da Lotta var nyfødt, fikk jeg så vondt i magen. Det endte med at jeg ble lagt inn med kraftige gallesteinsanfall da hun var to uker gammel. Jeg ble operert, men operasjonen var ikke vellykket, så jeg ble værende på sykehuset til Lotta var nesten to måneder. Det var så sårt. Jeg lå i sengen og gråt og prøvde å pumpe bort melkesprengen, mens Remi gikk hjemme med Lotta og ga henne flaske. De sa til meg at det kom til å bli bra igjen, men for meg føltes det som det aldri kom til å skje. Men jeg ble jo bra. Uten galleblære, men frisk. Men fortsatt er det sårt å tenke på at vi mistet de første ukene sammen.

POPULÆR KAFÉ.
Det virker ikke som den lille jenta med de lyse museflettene har tatt særlig skade av det, der hun sitter i Blafre-kafeen og har fått kjærlighet på pinne av tante Camilla som styrer butikken.

Her sitter permisjonsmammaer og -pappaer blant glade Blafre-puter med kaffen i god avstand fra bitte små fingre. Rekorden er 13 barnevogner på utsiden.

Det er et herlig, fargerikt univers, med ugler, traktorer og matbokser fra gulv til tak. Og to jenter som har vært til stor inspirasjon for det hele. 

– Baffe, sier Lotta.
– Ja, Blafre! sier Nora.

Ingrid retter litt på håret.
– Jeg rakk ikke å vaske det, sier hun.
– Men det får gå. Sånn, nå er vi klare. 

Stats read: 
1 599
Stats like: 
0
↓ Artikkelen fortsetter under