• SVANEN OG UNGEN: Seks måneder etter fødselen danser Maiko Nishino Svanesjøen. – Jeg vil ikke se meg tilbake og si: «Jeg kunne ikke gjøre det fordi jeg fikk et barn».

  • BABY MED DANSEMAMMA: Eilif er bare seks måneder når ballerinamamma Maiko står på scenen i Svanesjøen.

  • FOKUS: – Jeg kan ikke tenke på Eilif når jeg danser, sier Maiko. Da må hun være hundre prosent fokusert, så hun ikke skader seg.

  • PRIMA BALLERINA: Maiko Nishino skal danse hovedrollen i Svanesjøen på Operaen fra 28. mai.

Hundre prosent mamma og ballerina

You are here

– Jeg vil ikke se meg tilbake og si «jeg kunne ikke gjøre det fordi jeg fikk et barn», sier ballerina Maiko Nishino.

Prima ballerina Maiko Nishino nesten flyr over parketten i prøvesalen på Operaen. Fjærlett, på tåspissene. En liten grimase sklir over ansiktet. Lidenskap, kunne man kanskje tro. Lidenskap til musikken, kunsten. Men alle som har sett ballerinaens føtter før hun tok på seg tåspisskoene, forstår at det er smerte det handler om. I snaue to uker har hun vært tilbake for fullt etter fødselspermisjonen, og kroppen har ennå ikke vent seg til hardkjøret. Tåneglene truer med å falle av, foten verker og musklene i beina dirrer.

Maiko Nishino-Ekeberg (34)

  • Jobber som: Solist i Nasjonalballetten.
  • Aktuell: Danser hovedrollen i Svanesjøen som har premiere på Den Norske Opera 28. mai.
  • Mamma til: Eilif Atsuo (6 mnd).
  • Bor: I Oslo.
  • Gift med: Nicolai Nishino-Ekeberg (40).

I tillegg sprenger det såpass i brystene nå på tampen av dagen at partner Philip Currell må være veldig forsiktig når han løfter Maiko i været. Hun svever høyt der oppe på hans strake armer, de to på gulvet nærmest smelter sammen og pianisten som sitter i hjørnet spiller som om han var en forlengelse av deres kropper. Plutselig tar Maiko litt av i svevet, hviner høyt og bryter ut i latter.

– Der var jeg visst mer and enn svane et lite øyeblikk.

De tar løftet igjen. Og igjen. Det er seks uker til premiere og alle løft, hvert eneste trinn, hver minste bevegelse skal sitte perfekt. 

Rollen som den svarte og hvite svanen i Tsjajkovskijs Svanesjøen er kjent for å være den aller vanskeligste innenfor klassisk ballett. Prima ballerinaen er på scenen gjennom nesten hele den tre timer lange forestillingen, og i tillegg skal hun altså uttrykke to diametralt forskjellige personligheter. Å gå rett fra permisjon inn i en slik rolle, bare seks måneder etter fødsel, virker som en umulig oppgave. Likevel var Maiko Nishino aldri i tvil om at hun ville ta utfordringen.

– Jeg gjør det for Eilif. For å vise ham og alle andre at det er mulig. At det er mulig å være hundre prosent mamma og hundre prosent profesjonell på én gang. Jeg vil ikke se meg tilbake og si «jeg kunne ikke gjøre det fordi jeg fikk et barn».


INTERNASJONAL BABY: Når Maiko koseprater med lille Eilif, er det på japansk. Faren snakker norsk med ham, men Maiko og faren snakker mest engelsk sammen.  

PÅ SCENEN MED BABY I MAGEN.
For en ballettdanser passer det aldri å bli gravid. En fødsel setter karrièren på hold lenge nok til at man kan bli glemt. Og når man har kroppen som arbeidsredskap er det en risiko å utsette den for et svangerskap og en fødsel.

– Jeg var veldig heldig, sier Maiko.
– Jeg hadde et helt fantastisk svangerskap, og var ikke kvalm eller dårlig en eneste dag. Jeg var redd for at ryggen, som jeg har mye vondt i, skulle bli verre. Men den ble faktisk bedre. Nå har jeg nesten ikke hatt ryggsmerter siden jeg ble gravid.

Hun sto på scenen til hun var fem måneder på vei. De tette, stramme magemusklene skjulte det lille barnet som vokste der inne, men for Maiko var han med på hver eneste bevegelse. 

Netboard will be here

– Jeg har aldri følt meg så spesiell som da jeg sto på scenen som gravid. Det var krevende, for kroppens tyngdepunkt og balansen forandret seg fra dag til dag. Men å stå der på scenen og vite at Eilif var inne i meg – det var helt magisk!

Hun måtte av scenen da magen ble synlig. Men hun trente og jobbet som ballettlærer i Operaen hver dag hele svangerskapet. Hun hadde sin siste arbeidsdag en fredag. Mandagen etter ble Eilif født, to uker for tidlig. To uker etter fødselen begynte hun å trene forsiktig, og to måneder etter var hun tilbake på Operaen og trente ballett.

Gjennom hele permisjonen har hun trent hver eneste dag, med ett mål for øyet: Å komme tilbake for fullt, bedre enn noen gang.

Lille Eilif er seks måneder nå, og Maiko har overlatt permisjonen til pappa Nicolai. Hun ammer fortsatt, men bare morgen og kveld. For selv om den lille familien bor nærme nok til at Nicolai kunne kommet innom med Eilif slik at Maiko kunne ammet ham i lunsjpausen, vil ikke Maiko det slik.
– Selvfølgelig ville det vært hyggelig om de kom innom og jeg fikk se Eilif midt på dagen, men da ville jeg fratatt Nicolai den spesielle tilknytningen han får til babyen når han mater ham med flaske. Ved å amme Eilif og være så tett på ham i så mange måneder har jeg fått en helt spesiell nærhet til ham. Den vil jeg at Nicolai også skal få sjansen til å oppleve.

– KAN IKKE TENKE PÅ EILIF NÅR JEG DANSER.
I dag er pappa hos legen og lille Eilif har vært med mamma på jobb. Mens Maiko trener er Eilif hos sin tante, som jobber i Opera-administrasjonen. Maiko vet at han er i gode hender, og er ikke en sånn som titter ut av vinduet etter vognen eller lytter etter barnegråt. Idet hun lukker døren til prøvesalen bak seg, slutter hun å være mamma. Da er hun prima ballerina, og bare dét. 

– Jeg kan ikke ha ham i tankene når jeg danser. Hvis jeg ikke er hundre prosent til stede og har fokus på kroppen min, kan jeg blir skadet. Da kan alt jeg har jobbet for bli ødelagt. Det høres kanskje egoistisk ut, men sånn må det være. Hvis jeg sto her og ønsket at jeg var hjemme, da kunne jeg bare glemme hele karrièren.

Dette sier den japanske 34-åringen like etter at debatten om det store sykefraværet blant kvinner har rast i norske medier. Om «trippelbyrden» som ligger på dagens mødre, som både skal gjøre karrière, være gode mødre og ha perfekte hjem og kropper. Hos Maiko er det ikke snev av ironi når hun sier at hun vil være en «supermamma». Hun vil yte maks både hjemme og på jobb, akkurat som sin mor.

VIL VÆRE SUPERMAMMA.
Da Maiko vokste opp i Osaka, var yrkesaktive mødre enda sjeldnere i Japan enn det er i dag. Men moren til Maiko jobbet – som whiskysmaker! Hver morgen gikk hun av gårde på jobb, med drakt, veske og høye hæler. Om kvelden laget hun mat til sju og når barna var i seng gjorde hun husarbeid.

– Hun klaget aldri. Hun var sist i seng om kvelden og først oppe om morgenen. Hun var en fantastisk mamma for oss, og hun var en ambisiøs karrièrekvinne. Hun var blid, lykkelig og energisk. Sånn vil jeg også være. En skikkelig supermamma.

Det at moren var i arbeid gjorde at familien hadde råd til at barna drev med fritidsaktiviteter. Maiko danset fra hun var fem, seks år gammel, men det var ikke før hun var ti år hun bestemte seg for å satse på ballett. Moren tok henne med til det store teatret i Osaka for å se The Royal Ballet fremføre Romeo og Julie.

– Jeg satt ikke ned på stolen et sekund. Jeg sto oppreist under hele forestillingen, fremoverlent. Inne i meg var jeg der på scenen og danset sammen med kompaniet, husker Maiko.
– Og selv om jeg ikke var gammel nok til å forstå hele handlingen, ble jeg så rørt at jeg gråt. Etter forestillingen sa jeg til min mor: «Det er dette jeg vil gjøre. Jeg vil bli ballettdanser».


SUPERMAMMA: – Jeg vil vise at det er mulig å være hundre prosent mamma og hundre prosent profesjonell samtidig, sier ballettdanseren Maiko Nishino. 

– SMERTENE ER NESTEN IKKE TIL Å HOLDE UT.
Det har vært tøft å komme tilbake etter permisjonen, hun innrømmer det. De siste to ukene har hun vært helt utslitt om kvelden. Smertene i tærne er nesten ikke til å holde ut, og musklene er så anspent og slitne at hun noen dager ikke vet om hun orker å løfte opp Eilif når hun kommer hjem.

– Men jobben min skal ikke gå ut over ham. Hver morgen skal jeg starte på nytt og legge gårsdagen bak meg. Jeg vet at jeg har en veldig tøff oppgave foran meg, men hvis jeg klarer det, vet jeg at det kommer til å føles helt fantastisk.

– Og hvis du ikke klarer det? Hvis du oppdager at du ikke klarer å kombinere den jobben du har med å være mamma. Hva gjør du da?
– Hvis jeg må velge mellom Eilif og jobben, mener du? Da velger jeg selvfølgelig Eilif. Men da må jeg slutte å danse. Jeg kan ikke danse litt. Jeg kan ikke trappe ned og være en del av kompaniet. Jeg har jobbet så hardt for å komme dit jeg er i dag, og den dagen jeg ikke klarer å gi hundre prosent lenger, slutter jeg. Det er umulig for meg å ta et skritt tilbake.

Dagens prøver er avsluttet. Maiko har befridd sine såre føtter fra ballettskoene. I joggebukse og joggesko triller hun vognen med Eilif gjennom Operaens korridorer. Det er tidlig ettermiddag og overalt på gulvet sitter det små jenter i ballettdrakter og tøyer og strekker. Når Maiko går forbi stilner småpraten. Jentene sender sjenerte, beundrende blikk mot Maiko. Hun er deres forbilde. Hun er alt de drømmer å bli.

Maiko rister på hodet.
– De aner ikke hva de går til, sier hun lavt. Hvor mye arbeid det er. Hvor mye smerte de må tåle. De aner ingenting. 

Stats read: 
16 549
Stats like: 
26
↓ Artikkelen fortsetter under