– Jeg pleier å si at foreldrene selv burde prøve å flytte hver uke i et halvt år før de avtaler delt bosted for barna sine, sier Gry Mette D. Haugen. Hun er førsteamanuensis ved Senter for barneforskning ved NTNU og seniorforsker ved NTNU Samfunnsforskning. Sammen med Sintef har hun nylig gjort en evaluering av den obligatoriske meglingen foreldre med barn under 16 år må gjennom før de kan skilles. Rapporten viser at andelen foreldre som velger delt bosted for barna sine har økt de siste årene. Blant par som gikk til megling i to utvalgte måneder i fjor, hadde 23 prosent valgt delt bosted for sine barn. Tidligere tall fra Statistisk sentralbyrå har vist at dette gjelder om lag ti prosent av skilsmissebarna. «Delt bosted» er en juridisk betegnelse som innebærer at foreldrene deler ansvaret for barna, men det betyr ikke nødvendigvis at barna bor halvparten av tiden hos hver av dem. I de fleste tilfellene rapporten omtaler, handlet det likevel stort sett om 50/50-løsninger, forteller Haugen.
– Jeg var ikke overrasket over at andelen med delt bosted var såpass høy. Vi vet at mange har praktisert delt bosted selv om det ikke alltid kommer frem i statistikken, og vi vet at både i Sverige og Danmark ligger tallene på mellom 15 og 20 prosent. Men det er interessant at det ser ut til at flere og flere foreldre velger delt bosted for de aller minste barna, sier Haugen.
Hennes studie var i utgangspunktet en evaluering av meglingsordningen, gjort på oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I undersøkelsen ble meglerne spurt om de mente at bo-ordningen foreldrene hadde valgt var til barnets beste. I de fleste tilfellene svarte megleren «ja» på dette spørsmålet, men noen ganger svarte de «nei». Da handlet det ofte om delt bosted for barn under ett år.
– Forskningen vi har om skilsmissebarn handler stort sett om barn over sju år. Hvis det er en økende trend at også de aller minste barna får delt bosted, er vi nødt til å undersøke nærmere hva det gjør med disse barnas oppvekstsvilkår.
– Når delt bosted er i ferd med å bli normen etter skilsmisse, er det også verd å stille spørsmål om det å dele barna likt er blitt så viktig for foreldrene at det noen ganger overskygger hensynet til hva som er best for barnet, mener Haugen.
– Mange foreldre klarer ikke å skille sine egne behov fra barnets. Den parten som føler seg sviktet og forlatt blir ofte «uvettig» i slike prosesser, sier han. Men han er overbevist om at det er konflikten mellom foreldrene som skader barnet, og ikke nødvendigvis valget av boform.
– Det er ikke riktig å si at et av fire barn får to hjem etter en skilsmisse – nesten fire av fire barn får det. De aller fleste skilsmissebarn må jo flytte på seg for å være sammen med foreldrene sine, uansett hvor lenge de bor hos hver av dem. Det å ha to hjem, forholde seg til to omsorgspersoner og å måtte flytte langt imellom dem, kan selvfølgelig være en belastning for små barn. Men vi har ingen god forskning på dette. Det vi har forskning som viser, er imidlertid at det å leve i en konflikt er skadelig for barn.
– Når forskerne snakker om «koffertbarna» ser de for seg et slitent lite barn som sleper bagasjen sin mellom to kranglende foreldre. Men delt bosted kan fungere godt for mange barn. En skilsmisse trenger ikke bety en oppløsning av familien – bare en reorganisering, sier Roger Sollied Johansen.
– Men noen ganger blir delt bosted en tvangstrøye for barna. De anstrenger seg for å dele seg likt mellom foreldrene, sier Haugen.
ILLUSTRASJON: Molly, 9 år
