Kaster for mye klær i Norge

You are here

– Vi kunne sikkert stanset importen av klær til landet i ti år uten at noen behøvde å fryse, mener forsker. 

Irina Lee (37) kjøpte ingen klær til ungene sine i fjor. I år har hun kjøpt noen strømpebukser. – Livet uten shopping er lykkeligere og lettere, sier tobarnsmoren, som snart har gjennomført to års shoppingdetox.

Det begynte som et artig påfunn over en øl med to venninner. En spennende utfordring – nesten som en slags ekstremsport. Ett år uten shopping. Uten å kjøpe noe annet enn mat og andre livsnødvendige forbruksvarer. Ingen klær. Ingen nye puter i sofaen eller potteplanter i vinduskarmen. Ingen kjøkkenredskaper eller andre nyttige og unyttige ting til hjemmet. Kunne de klare det?

– Jeg var forberedt på at skulle bli vanskelig. At det skulle føles som et stort offer å la være å kjøpe en ny topp jeg så i vinduet eller ullundertøy på tilbud. Men så oppdaget jeg at det var så givende! Livet ble faktisk bedre. Jeg fikk mer tid og ro, sier Irina Lee.

Hun var ikke noen storshopper før heller. Hun og døtrene pleide ikke akkurat å tilbringe lørdagene på kjøpesentre. Likevel følte hun at det å kjøpe klær tok mye tid og krefter.
– Jeg fulgte med på hva som var moderne, gikk og så i vinduene i Bogstadveien og brukte tid på å tenke på om og når jeg skulle kjøpe noe nytt. Jeg hamstret ulltøy på tilbud og lot meg rive med av «3 for 2»-kampanjene hos de store kjedene. Nå er alt det borte fra livet mitt. Nå ser jeg i butikkvinduer og tenker bare at det er latterlig. Leopardmønster i år, ribbestrikk i fjor – alt for å få oss til å kjøpe noe nytt. Det er som å ha våknet opp etter å ha blitt lurt i årevis, sier journalisten, som i høst har gitt ut bok om sitt første år uten shopping.

– Boken var heller ikke planlagt, men  etter hvert som tiden uten shopping gikk, ble jeg mer og mer nysgjerrig på de mekanismene som får oss til å ønske oss ting og kjøpe dem selv om vi ikke trenger dem. Boken ble en slags voksenopplæring for meg selv.

SHOPPESTOPP-MANIFEST.
Reglene for vennegjengens bevegelse «Stop shop 2012» – som stadig ble utvidet med nye medlemmer – ble nedfelt i et manifest. Noen unntak fra shoppingforbudet måtte de ha for å kunne leve, fant de ut. Det var lov å kjøpe gaver til andre,  og det var lov å kjøpe inn ny mascara eller hudkrem når den gamle var tom. I tillegg hadde de en regel om at shoppingforbudet ble opphevet ved reiser til utlandet, selv om rene shoppingturer ikke var tillatt.

– Det er nok den regelen som har vært mest ulikt praktisert i gruppen, sier Irina.
– For noen, som var ofte på reiser, var det helt meningsløst å gjennomføre en kjøpestopp som ikke gjaldt i utlandet. For min egen del oppdaget jeg raskt at gleden ved å shoppe når jeg var på reise fort forsvant, så nå har jeg sluttet helt med det også.

Det var også mulig å søke de andre i gruppen om dispensasjon hvis det oppsto et akutt behov for å utvide sin egen eller barnas garderobe, men da måtte varen helst kjøpes brukt. Irina søkte om – og fikk innvilget – dispensasjon én gang i fjor. Det var da eldstedatteren trengte nye vinterstøvler og det ikke var noen å arve fra.

Irinas kjøpefrie tips:

  • Lag ønskelister til både deg selv og barna. Det er gøy å få noe man virkelig trenger i gave.
  • Bruk skomaker og skredder til å gi ting lengre liv.
  • Gi bort opplevelser i gave.
  • Arranger byttekvelder med venninner. Det er hyggelig og gir alle muligheten til å få seg «noe nytt» i garderoben uten å laste lommebok eller miljø.
  • Fortell venner og bekjente at dere gjerne vil arve. Folk er bare glade for å ha noen å gi bort fravokste klær og sko til.
  • Prøv å være helt kjøpefri en periode. Du vet ikke hvordan det er før du har prøvd det!

JA TAKK TIL ARVEDE KLÆR.
Irinas døtre Hanna og Ella er fire og seks år gamle. De vokser fort og sliter på klærne. Hvordan har hun klart å la være å handle inn nytt til dem?

– Barna har egentlig vært det minste problemet. Med en gang jeg fortalte venninnene mine at vi gjerne ville arve tøy, ble jeg overøst med poser fulle av ting barna deres hadde vokst fra. Vi har et helt skap fullt av kjoler som er arvet, og i skoskapet er alt bortsett fra joggeskoene brukt. At vinterstøvlene er blå og parkdressen har lapper på knærne, må de bare finne seg i.

Jentene var bare omfattet av det første året med shoppestopp. Da Irina i januar i år bestemte seg for å gå på et år nummer to, gjaldt det bare for henne selv.
– De hadde vokst ti centimeter hver på det året og trengte nye strømpebukser og ullklær. Men jeg har kjøpt utrolig lite til dem i det året som har gått. De har skapene fulle og trenger egentlig ingenting.

13. januar er Irina ferdig med sitt andre shoppingfrie år, og hun påstår selv at hun ikke savner noe fra tiden da hun kunne kjøpe ting hun hadde lyst på.
– Forresten, her om dagen følte jeg litt på det. Jeg var på Tusenfryd med jentene og plutselig revnet favorittjeansen i sømmen midt bak. Det gikk jo ikke an å lappe, heller. Akkurat da skulle jeg gjerne gått ut og kjøpt meg en ny olabukse!

Hun begynner også å merke at ullsokkene er slitte og undertøyskuffen trenger litt utskifting. Gardiner til soverommet trenger hun også. Så hun går ikke på et nytt år med shoppestopp. Men noen panikkshopping  14. januar neste år er det ikke snakk om.
– Jeg skal aldri bli en shopper igjen. Jeg skal bruke tiden frem til januar på å planlegge mitt nye forhold til det å kjøpe ting. Jeg skal sette meg inn i hva som er bærekraftige tekstiler produsert på en ordentlig måte, og skal begynne å investere i kvalitetsklær som varer lenge. Jeg er helt ferdig med billigmote!


TOK FORM UNDERVEIS: Snart to år med shoppestopp ga Irina Lee så mange nye oppdagelser, at hun skrev en bok om det.

BRANSJENS LYKKEFORMEL GJENNOMSKUET.
Hver nordmann kaster 24 kilo tekstiler i året. Ifølge Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) kunne minst en tredjedel av dette vært gjenbrukt.

– Norske hjem er fulle av klær som ikke er i bruk. Vi kunne sikkert stanset importen av klær til landet i ti år uten at noen behøvde å fryse, mener forsker Ingun Grimstad Klepp hos SIFO.
– Vi måtte bare blitt flinkere til å distribuere de klærne som allerede finnes her.

Klepp mener at noe av det mest interessante med prosjektet til Irina Lee, er at det viser hvor lett det er å stoppe å shoppe.
– Kjøpestoppbevegelsen og retromoten er med på å sette spørsmålstegn ved noen av de vedtatte sannhetene om klær, som for eksempel at det bare er nytt som er fint eller verdifullt. Klesprodusentene forteller oss jo at vi blir lykkeligere av å kjøpe klær, men så viser det seg at vi ikke blir noe mindre lykkelige hvis vi lar være. Snarere tvert imot, sier forskeren, som selv ikke har kjøpt et nytt klesplagg på så lenge hun kan huske. 

GAMLE KLÆR FIKK NYTT LIV.
Da Irina og venninnene hennes satte i gang med kjøpestoppen i januar 2012, begynte de også å arrangere byttekvelder for klær, sko, belter og vesker. Her fikk de tilfredsstilt behovet for å få seg «noe nytt», og fravokste barneklær fikk nye liv hos venninnenes barn. De startet også opp en gruppe på Facebook der de la ut tips om gjenbruk og etterlysninger når barna trengte nye skøyter eller støvler. Gruppen «Stop shop 2013» har nå over 1200 medlemmer. Det finnes flere slike grupper på Facebook, men hvor mange norske kvinner og menn som faktisk har gjennomført et år med kjøpestopp, er det ingen som vet.

– Dette er en trend som har bredt om seg de siste årene, sier leder Arild Hermstad i Framtiden i våre hender.
– Særlig kvinner fra kjøpesterke miljøer har oppdaget at de har mange klær de ikke bruker, og at klærne vi får billig i butikken har en omkostning i andre deler av verden.

Han tror Irina og de andre kjøpestopperne har stor påvirkningskraft, selv om de foreløpig bare utgjør en liten gruppe.
– De bidrar til en debatt rundt hele forbrukskulturen vår. Folk blir mer bevisste og vi ser allerede tegn på at noen av de store kjedene har gjort endringer. De har begynt med økologisk bomull, resirkuleringsordninger eller åpne forhandlerlister. Det viser at forbrukerne har stor makt, mener Hermstad.


ØNSKELISTENE: Irina og døtrene har hver sine ønskelister hengende oppe, hvor de fører på det de drømmer om. Da blir det kanskje enda mer stas å få det når man ikke bare går og kjøper seg alt alltid?

TIL HELVETE PÅ FØRSTE KLASSE.
Kjøpestoppen var egentlig ikke et miljøprosjekt for Irina Lee. Men etter snart to år uten shopping, har hun blitt en ivrig debattdeltager og kronikkskribent som taler varmt for en grønnere livsstil.

– Jeg har fått opp øynene for hvor ubevisste folk flest er sitt eget forbruk. Vi bytter ut ting som fungerer og kaster berg av mat og klær og ting. Den livsstilen bærer oss jo lukt til helvete på første klasse!

Men hva skjer med økonomien hvis mange flere gjør som Irina? Vil ikke mange folk miste jobben, både i klesfabrikkene i Østen og i butikkbransjen her hjemme? Både arbeidsgiverorganisasjonen Virke, økonomer og politikere har uttalt seg kritisk til kjøpestopp og mener det er viktig at vi alle er med på «å holde hjulene i gang». Irina kjøper ikke argumentene deres.

– Jeg har ingenting imot kapitalismen og er ikke motstander av å bruke penger. Jeg går på kafé og teater og treningssenter. Jeg går til skomakeren og skredderen når jeg trenger å få reparert noe. Men jeg vil ikke bruke penger på billigmote lenger. Hvis jeg legger igjen 500 kroner på den lokale kafeen, går mesteparten til huseieren og de som jobber der. Hvis jeg legger igjen 500 kroner på Hennes&Mauritz, går nesten alt til et stort konsern i Sverige. Og når det gjelder sysselsetting, har vi jo stor underdekning på arbeidskraft på mange områder her i landet. Hvis det ble behov for litt færre svenske ungdommer i butikkene, kunne vi kanskje fått flere til å jobbe på sykehjemmene?

HÅPER PÅ SMITTEEFFEKT.
Irina har regnet ut at hun sparer rundt 50.000 kroner i året på sin nye livsstil. Hun kan jobbe litt mindre og leve litt mer.  I fjor hadde hun råd til å bytte ut vinduene i leiligheten uten å utvide lånet.

Men det aller viktigste er likevel de ikke-materielle verdiene prosjektet fører med seg. Irina håper det vil smitte over på døtrene. Hun har hørt dem snakke om at de må ta vare på ting eller reparere noe som er ødelagt. Og til venner kan de si ting som: «Mammaen vår går ikke i butikker, hun», eller «Det kan vi ikke kjøpe, så vi må ønske oss det til bursdagen».

– I våres så Ella en rockering hun ønsket seg så veldig. Den kostet bare 39 kroner, og en rockering er jo en fin ting, så tidligere ville jeg nok bare gått rett inn og kjøpt den til henne. I stedet måtte hun vente til bursdagen, to måneder senere. Da kunne fetteren hennes på åtte år forære henne noe hun hadde ønsket seg veldig. Jeg har aldri sett noen bli så glad for en gave før. Akkurat det øyeblikket gjorde at hele prosjektet ble meningsfylt. Den gleden der – over å få noe du har ønsket deg lenge – den er ikke mange norske barn forunt i dag.

Stats read: 
9 807
Stats like: 
36
↓ Artikkelen fortsetter under