Livet på solsiden

You are here

Hun har et walk-in closet vi andre bare kan drømme om, og mer hjelp i huset enn de fleste. Men trilleturene, bæsjebleiene og våkenettene, de tar Marte Krogh alene. Med glede.

I en tidligere versjon av denne artikkelen tolket vi i en mellomtittel Marte Kroghs utsagn «man må jo bare ta seg sammen» til å bety at hun løfter en pekefinger mot andre kvinner. Krogh sier hun ikke mente dette slik, men at utsagnet kun var ment som en refleksjon hun gjorde i forhold til seg selv. Mamma.no beklager dette.

– Kan vi ta på denne? Jeg synes den er så fin? Jeg har strikket den selv!

Fiolinist og fashionista Marte Krogh (37) holder opp en ørliten ullgenser. Det er om morgenen hun strikker. Når klokka er fem og verden er stille, da sitter Sofia (9 mnd.) i stolen sin på kjøkkenet og leker, mens Marte sitter med en god kaffe og strikker med gull.

– Jeg strikker med en tynn gulltråd sammen med garnet, da blir det litt mer jentete, sier mammaen og smiler, før hun fester en liten spenne med sløyfe i datterens tykke babymanke.

Hun har alltid vært opptatt av klær og utseende, og da en senebetennelse satte en stopper for fiolinkarrieren og Marte måtte ta en fem år lang pause fra spillingen, da var veien kort til å gjøre fashion til levebrød gjennom butikken Koma.

Klær, hår, sminke, vesker. Det har alltid vært en viktig del av hvem Marte er, så da hun ble gravid la hun ikke skjul på at hun ønsket seg en datter.

– Da jeg var på ultralyd og fikk beskjed om at det var en jente, begynte jeg å gråte av glede. Jeg løp ut fra Rikshospitalet mens jeg ringte til Jan. «Det er en jente! Det er en jente!» ropte jeg, mens tårene rant.

FLØRT MED KRONPRINSEN.

Det var en historie med Prins Haakon Magnus som førte henne inn i rampelyset som 21-åring, og siden ble hun værende der. Alltid like smashing på den røde løperen og på kjendisfestene, alltid med de kuleste designerkjolene, smykkene og skoene. Hun var, og er fortsatt, en anerkjent fiolinist, men trives best med å holde små konserter.

Det var ved en slik anledning hun traff han som skulle bli pappa til Sofia. Marte var leid inn for å spille i Jan Haudemann-Andersens 40-årslag, og de hilste pent men traff hverandre ikke igjen før flere år senere, da hun hadde blitt eldre og 18 års aldersforskjell ikke lenger føltes så stor.

Det tok ikke lang tid før hun falt for den styrtrike og macho finansmannen som allerede hadde tre barn.

– Jeg faller ikke så lett for gutter. Jeg liker menn som er menn og jeg liker at det er forskjell på menn og kvinner, sier Marte, og overrekker lille Sofia til au pair Cathy som for anledningen skal ut og trille.

 – Når jeg ikke er sammen med Sofia er hun i tankene mine absolutt hele tiden. Og Jan er veldig fin å ha. Vennene hans skulle sett ham når han driver og duller med henne! Han er ikke mye macho da.

TRILLEDEBATT.

Hun har gått dit selv, og vi kommer ikke utenom. Marte Krogh er dama som har barn med han som, da de ventet barnet, gikk ut offentlig og sa at han aldri kom til å trille barnevogn eller ta pappaperm. Reaksjonene lot ikke vente på seg. «Hvem vil ha barn med en sånn mann?» spurte noen. Marte ville. Og hun synes ikke det er noe hun skal behøve å forsvare.

– Han synes det er gøy å provosere litt, han ler seg ihjel av dette. Folk reagerer, han ler. Ikke alle skjønner humoren.

– Men triller han barnevogn?

– Nei. Men jeg skjønner ikke at det skal være så viktig i et forhold. Noen ville kanskje ikke vært der selv, men for meg er det helt greit. Jeg falt for at han var en mannemann. Jeg liker det.

– Skifter han bleier?

– Nei, og jeg forventer ikke at han skal gjøre det heller. Vet du hva, jeg synes det er så koselig å drive og dille med den babyen, jeg synes det er så gøy, til og med å skifte bleie synes jeg er koselig. Jeg synes virkelig ikke det er noe stort problem at han ikke skifter bleier, sier Marte.

Marte smiler oppgitt. Ikke over en gammeldags mann, men over at man ikke kan få leve livet sitt og mene det man vil uten at andre skal bry seg med det. Og selv om mye preller av, må hun innrømme at det var grusomt å lese alle kommentarene på nettet når trillediskusjonen raste som verst.

– Jeg var gravid og hadde ikke noe filter. Jeg synes det er ille hva folk kan få seg til å skrive om noen de ikke kjenner. De prøvde jo bevisst å såre meg. Det er vanskelig å beskrive hvor vond den følelsen var, og det var et sjokk å oppdage at bortsett fra venner og familie, er det svært få mennesker som vil oss godt. Men Jan tåler det nok litt bedre enn meg. Han bare ler.

LIKER IKKE Å TRENE.

Marte bestemte seg for å prøve å ikke ta seg nær av alle kommentarene, og flyttet fokus over på den voksende magen og det fine babyrommet. Hun elsket å være gravid.

– Folk orker sikkert ikke å høre om det, men jeg synes virkelig alt var så greit under svangerskapet. Jeg synes det var en herlig tid og jeg elsket å kle meg og vise frem magen. Jeg holdt den siste konserten da jeg var fire måneder på vei. Folk jobber jo så mye! Jeg bare koste meg og mesket meg med gjærbakst på United Bakeries.

– Da jeg hadde to-tre måneder igjen, hadde jeg gått opp 20 kilo. Og jeg hadde til og med personlig trener to ganger i uken! Kan du tenke deg? 20 kilo! Da sluttet jeg å veie meg. Men jeg syntes det var en deilig periode. Det var deilig å slippe å ha dårlig samvittighet for det jeg puttet i meg.

– Pleier du å ha det?

– Ja. Det er jo sånn. Jeg tror mange har et anstrengt forhold til mat. Man skal jo holde seg slank, ikke sant, du vet jo hvordan det er. Men jeg er faktisk mer fornøyd med kroppen min nå enn tidligere.

– Du kom fort i form etter fødselen?

– Ja, jeg trener mye. Vi elsker mat og å kose oss, men det er viktig for meg å trene. Og det livet vi lever, det er mange middager med mye god mat og vin, da må man være litt flink i hverdagen. Og det krever mye å se resultater. Før holdt det å trene to-tre ganger i uken, men det er ikke nok nå. Etter fylte 35 holder ikke det for å se resultater, altså.

– Liker du å trene?

– Nei. Jeg synes det er helt jævlig. Både å trene og etterpå. Jan spør meg om ikke jeg synes det er deilig etterpå, men nei! Jeg gjør ikke det. Men jeg har innsett at jeg bare må gjøre det.

Hun synes hun ser altfor mange mammaer som gir opp når de får barn.

– Det tror jeg ikke er sunt. Kroppen har enda mer behov for trening når man blir eldre. Man må bare ta seg sammen.

– Hva tenker du om at Sofia vokser opp i et samfunn hvor det er så viktig å være tynn og vellykket? Det er vanskelig å håndtere for mange unge?

– Jeg vil at hun skal ha en sunn livsstil, og da må vi gå foran som gode eksempler. Det er kjempeviktig å skeie ut også, veldig viktig. Men den ytre påvirkningen får vi ikke gjort noe med. Det viktigste vi kan gjøre er vel å gi henne ubegrenset med kjærlighet, trygghet og forutsigbarhet til langt oppover i tenårene. Og så er det viktig med grensesetting.

– ET PRIVILEGERT LIV.
– Noen vil kanskje reagere på at du har au pair til å hjelpe deg når du er hjemme?

– Kanskje det. Mange av venninnene mine har ikke hjelp, eller, de har selvfølgelig vaskehjelp, men ikke hjelp med babyen. Jan har jo alltid hatt hjelp i huset, han er vant til det. Jeg gjør alt med Sofia og er sammen med henne hele døgnet, men jeg må innrømme at det har vært deilig å innimellom kunne få hjelp med babyen. Jeg benytter meg mye av moren min også.

– Jan er kanskje mye borte?

– Nei, han har normal arbeidstid og er mye hjemme. Han kan jo jobbe hvor som helst bare han har telefon og data. Sofia ser ham veldig mye.

– Du lever et privilegert liv?

– Ja, og jeg føler meg veldig privilegert og heldig.

– Er du redd for at Sofia skal bli bortskjemt?

– Nei. Jeg ser på de andre barna til Jan, de finnes ikke bortskjemte. Der synes jeg Jan og de andre mammaene har vært utrolig flinke. De barna har fått et sunt forhold til livet, de er langt fra bortskjemte. De er veldig opptatte av at de skal jobbe. Sånn er livet. Man går på skole og så skal man jobbe. Det er godt å se at de går foran som gode eksempler.

– Jobber du selv nå?

– Nei, jeg er veldig forsiktig med å ta på meg oppdrag. Jeg synes det er deilig å slippe å tenke på jobb, det er jo mange som begynner i jobb igjen når barna er ni måneder. Det er jeg glad jeg slipper. Jeg hadde ikke vært klar i det hele tatt.

– Hender det at du savner å jobbe?

– Nei, jeg har jobbet så hardt hele livet. Det begynner å klø litt i fingrene, og jeg hadde tre konserter før jul og øver en til to timer hver dag. Men de spillejobbene jeg har nå, koser jeg meg veldig med. Kanskje mer enn hvis jeg måtte leve av det.

Stats read: 
1 649
Stats like: 
1
↓ Artikkelen fortsetter under