• LILLE SPEIL: Sunniva Rose vil lære datteren at jobber man hardt for noe, kan man få det til. Som henne selv, den lipglossglade kjernefysikeren hun er.

Rosablogger og kjernefysiker

You are here

Sunniva Rose passer ikke inn i noen bås. Derfor har hun laget sin egen. Der er det plass til lipgloss og thorium, tryllestaver og sverd, ligninger og «dagens antrekk».

Sunniva Rose er en dame som setter fordommene våre på prøve. Med sin knall rosa leppestift, lysegule jakke og høye hæler ser hun ut som en som jobber i motebransjen, med reklame eller på et fancy kontor. Men når Sunniva Rose tar oss med på jobben, viser hun oss inn i en mørk og fuktig kjellergang under fysikkbygningen på Blindern.

SUNNIVA ROSE (30)
  • Jobber som: Forsker, Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo.
  • Aktuell: Blogger om kjernefysikk og kjønnsroller.
  • Mamma til: Alexandra (4).
  • Bor: I en liten leilighet på Frogner i Oslo. Singel etter at hun og faren til Alexandra flyttet fra hverandre i fjor.

Vi går gjennom lange korridorer og låser oss inn i et rom merket med «Adgang kun for sertifisert personell». Gule og svarte plakater med advarselen RADIOAKTIV henger på veggene. Det er et sånt rom der du forventer å se en forsker i hvit frakk, med bustete hår og skjeve briller. Midt på gulvet står en innretning som ser ut som om den kommer fra en gammel science fiction-film.

– Dette er Cactus, en strålingsdetektor, forklarer Sunniva.
– Her ser vi hvordan atomkjernene reagerer når de treffes av protoner i full fart.

Hun løfter opp en liten, rosa matte fra gulvet.
– Se, jeg har satt mitt preg på laben her. Denne bruker vi når vi heller flytende nitrogen inn i tankene, for at ikke gulvbelegget skal bli ødelagt.


DANSET SEG INN I FYSIKKEN: Da ballettdanserinnedrømmen gikk i vasken, gikk hun like godt for å bli kjernefysiker. Sunniva Rose er rosablogger og forsker, og en dame som knuser noen av våre fordommer!

FRA PLIÉ TIL ATOMER.
Det er kjernefysiker hun er. Det var det ikke mange som trodde da hun var ung. Ikke Sunniva heller. Ballettdanser skulle hun bli.

Da hun var 17, gikk hun andre året på ballettlinjen på Fagerborg videregående skole, trente sju dager i uken og tilbrakte sommerferien på ballettskole i Budapest. Der traff hun en streng, men dyktig – og nådeløst ærlig – pedagog:

«Du har et stort talent, Sunniva», sa han. «Men du startet for sent og du har et stort problem med overvekt».

Skal man bli proff ballettdanser, må man være syltynn. Ikke se ut som en sunn, sterk, norsk jente, slik Sunniva gjorde. Da skoleklokka ringte inn på Fagerborg den høsten, begynte ikke Sunniva i tredje klasse på ballettlinjen. Hun tok andre klasse om igjen, med matte, fysikk og kjemi. En rosarealist var født.

Netboard will be here

– DU ER JO IKKE DUM!
Ballett-Sunniva nektet å legge om stilen selv om hun skiftet scene. Første dag på Fysisk institutt på Blindern valgte hun å gjøre et nummer ut av at hun var annerledes enn de andre studentene. Hun var ekstra blond i håret den høstdagen for ti år siden, overdelen var rosa og utringet og ansiktet perfekt sminket.

– Jeg nektet å bli satt i bås. Jeg måtte bevise at det var mulig å ha vesken full av rosa lipgloss og samtidig være flink i realfag.

Selvsagt møtte hun fordommer. Det var nok mange av studiekameratene som lurte på når hun der Sunniva skulle falle av.
– Jeg husker jeg rakk opp hånden i en forelesning en gang i andre eller tredje semester, og tydelig viste at jeg hadde kontroll på pensum. Da var det en som sa: «Men Sunniva! Du er jo ikke dum!»

Fysikkstudiene ble ikke akkurat noen parademarsj for den smarte blondinen, og hun slet seg gjennom de første eksamenene med mange dårlige karakterer. Først da hun begynte å studere atomfysikk, løsnet det. Endelig så hun at hun kunne bruke fysikken til noe nyttig. Tenk om hun kunne være med på å finne nye, tryggere måter å bruke atomkraft på og dermed bidra til å løse verdens energiproblem!

Hun gikk i gang med mastergraden sin med stor iver. Midtveis i masteravhandlingen, da hun var 26 år, ble hun gravid. Timingen var skikkelig dårlig.

Hun kom til å være ferdig med studiene før fødselen, slik at hun ikke hadde krav på støtte som student. For å få foreldrepenger må man ha jobbet minst 50 prosent de siste seks månedene før fødselen. Hennes daværende samboer var også student.
– Jeg havnet rett og slett mellom to stoler. Når jeg spurte folk hva jeg skulle gjøre, sa de at jeg skulle søke om sosialhjelp. Det føltes veldig nedverdigende. Jeg var i ferd med å fullføre en mastergrad med toppkarakter og ville normalt sett gått rett ut i jobb. Da føles ikke sosialhjelp som et alternativ.


REALISTEVANGELIST: To dager i uka jobber Sunniva med formidling av realfag. For henne er det viktig å vise at det går an å være feminin og like realfag.

– INGEN KALD FORSKERTYPE.
Sunniva valgte å bære frem datteren, og da lille Alexandra var seks måneder gammel, begynte mamma Sunniva som doktorgradsstipendiat på Fysisk institutt, der hun forsker på stoffet thorium. Halve arbeidstiden bruker hun på Realfagsbiblioteket, der jobben hennes er å formidle kunnskap om realfag. Hun holder foredrag, er med på P2-programmet Abels tårn og skriver bloggen «SunnivaRose – om kjernefysikk og forskning og sånn». Den startet hun opp i 2011, like etter ulykken ved Fukushima-kraftverket i Japan. 

– Ulykken avdekket et stort informasjonsbehov om kjernekraft. Jeg sto på listen over eksperter ved UiO som pressen kunne ta kontakt med for å snakke om stråling og kjernekraft og følte ansvar for å få ut så mye informasjon som mulig.

– En småbarnsmor som snakker positivt om kjernekraft – får du negative reaksjoner på det?
– Veldig lite. Jeg tror det er en fordel at jeg viser frem hele meg på bloggen, med følelser og privatliv og det hele. Det gir meg rom for å si ting som ville slått helt annerledes ut hvis jeg bare var en kald forskertype. Folk kan ikke avfeie meg som en fagidiot som ikke forstår hvordan folk lever livene sine.

Gjennom bloggen har Sunniva blitt et forbilde for mange jenter som studerer realfag eller andre mannsdominerte fag.
– Det hender jeg blir stoppet på gaten av jenter som sier de studerer real- eller ingeniørfag og sier at de har fått det lettere nå. At de kan kle seg feminint uten å møte så mange fordommer. Du trenger ikke så mange sånne tilbakemeldinger før det blir veldig gøy og meningsfylt å skrive blogg.

KASTER SEG INN I LIKESTILLINGSDEBATTEN.
Sunniva skriver slett ikke bare varmt om kjernekraft og realfagsformidling til jenter på bloggen sin. Hun skriver også om det å oppdra en liten jente i dagens Norge. Som denne posten fra februar i år: «På vei til barnehagen. Alexandra har sverd i høyre hånd og tryllestav i venstre hånd – #jatakkbeggedeler».

Sunniva er ikke bare rosarealist. Hun er også rosafeminist.

– Barn er faktisk mindre likestilt i dag enn de var da jeg vokste opp. Nå skiller vi gutter og jenter fra før de selv er klar over at det er forskjell på dem. Jeg må si jeg ble ganske sjokkert da jeg skulle kjøpe en enkel, hvit genser til Alexandra da hun var rundt ett år, og fant ut at jentemodellen var litt smalere og litt mer innsvingt enn guttemodellen. På den måten forteller vi små jenter at det er viktigere hvordan de ser ut enn at de kan bevege seg fritt.

– I likestillingsdebatten har det vært mye fokus på at kvinner blir målt på utseendet når de opptrer offentlig. Føler du at du bidrar til å legge press på andre kvinner når du selv er så nøye med hvordan du ser ut når du holder foredrag?
– Det er trist hvis kvinner føler at de ikke er «pene nok» til å opptre offentlig. Men jeg har jo nesten heller måtte kjempe for det motsatte, for å få lov til å være feminin og pynte meg i faglige sammenhenger.

– Fortsatt er det sånn at jeg vegrer meg for å ha på høye hæler eller slå ut håret når jeg skal holde foredrag. Målet må jo være at alle skal få lov til å være den de er og bli målt på hva de kan og ikke hvordan de ser ut.

Da Alexandra så skihopping på tv hos morfaren sin under OL, reagerte hun med å si «det vil jeg også gjøre!» Da er det fort gjort som mamma å si noe om at det er skummelt og bratt, men det gjorde ikke Sunniva. Hun sa: «Klart du kan lære deg å hoppe på ski. Men da må du lære å gå på ski først.» Det at man må jobbe for ting man vil få til, er noe av det viktigste Sunniva selv har erfart. 

– Jeg blir nesten litt fornærmet når folk tror jeg har havnet der jeg er fordi jeg har så lett for realfag. Jeg har jobbet knallhard for det. Jeg gjorde alle oppgavene i matteboken på skolen, ikke bare de vi hadde i lekse. Jeg strøk i fag på universitetet. Jeg har grått og slitt. Jeg har ikke fått noe gratis. Men når man må jobbe ekstra hardt for å nå et mål, smaker det desto bedre å komme dit. Det er noe jeg vil lære Alexandra.


PIL OG BUE: Ikke bare prinsesser og rosa plysj - på rommet til Alexandra finner vi også pil og bue. Sunniva Rose er en rosafeminist.

Stats read: 
24 005
Stats like: 
46
↓ Artikkelen fortsetter under