Sykkelfrue og hjelperytter

You are here

Susanne Hushovd har alltid akseptert at syklingen er førsteprioritet for ektemannen. Men når Thor kommer hjem, da krever hun å bli sett.

– Sånn må det være, sier Susanne Hushovd (36).

– Syklingen er det viktigste, det er det vi lever av. Og det er Thors største interesse. Det preger livet vårt i stor grad fordi kroppen hans er jobben. Han må trene, han må hvile, han må få nok søvn – livet hans er styrt av syklingen. I sesongen kan jeg ikke forvente at han bare skal ta Isabelle en dag. Det må jeg godta, og det synes jeg er helt greit. Men når han kommer hjem, da er det min og Isabelles tur. Vi havner ikke lenger ned på listen enn andreplass. Det nytter ikke.

Familien Hushovd er hjemme på førjulsferie i Grimstad, i huset i vannkanten, med hage hvor Isabelle (2) kan løpe rett ut til lekestua med den rosa postkassen. Det er en annen tilværelse enn den lille jenta er vant til fra Monaco, der livet leves i byleilighet i 11. etasje, og ettermiddagene tilbringes i parken eller på stranden.

Hun er en verdensvant toåring, og hun snakker tre språk allerede!

– Nå snakker hun litt norsk, litt fransk og litt engelsk. Hun går i fransktalende barnehage seks timer i uken. Mer tillater ikke myndighetene. Så lenge mor ikke jobber i Monaco, får ungene bare gå seks timer i uken. Jo mer mor jobber, jo flere timer barnehageplass får du, forteller mamma Susanne.

«Han må trene, han må hvile, han må få nok søvn.»

Susanne om mannen Thor.

TO FORSKJELLIGE VERDENER.

– Isabelle lever jo et helt annet liv enn det jeg gjorde da jeg vokste opp. Det er to forskjellige verdener. Hun har sine besteforeldre i et annet land! Heldigvis har vi Skype. Vi snakker mye med de der hjemme. Men det er veldig rart det der, at ditt eget barn får et så totalt annerledes liv enn det du selv hadde.

Susanne refererer til sin egen barndom i Grimstad. Der var det bestemor som passet henne da mamma var på jobb. Etter hvert drømte hun om utdannelse, og den største drømmen var å bli lærer.

– Og nå treffer jeg folk når jeg kommer hjem, og så får jeg høre: «I alle dager, har ikke du blitt lærer ennå!»

«LOVE AT FIRST SIGHT».

Susanne ler. Det ble ikke helt som hun hadde tenkt. Ikke på noen måte. For på videregående kom skoletrettheten og etter et år hoppet hun av og begynte på frisørlinjen. Så fort hun hadde tatt fagbrevet, begynte hun å ta fag for å få studiekompetanse, ved siden av frisørjobben. Lærerdrømmen var på ingen måte lagt i grus.

Så traff hun Thor.

De møttes på Galleriet, et utested i Grimstad. Han var 20 og allerede stjerneskudd på sykkelhimmelen. Hun var snart 22. Hun visste hvem han var, men hadde aldri truffet ham før.

Idet hun tok ham i hånden, kjente hun det. «Han der kunne jeg tenke meg å date», tenkte hun.

– Ja, det var love at first sight, altså, sier Susanne med et stort smil.

Hun syntes han var annerledes enn de andre, han var mer moden, trygg, han hadde vært ute og reist, opplevd andre ting. Og på dette tidspunktet hadde Susanne allerede bestemt seg. Hun visste at hun måtte oppleve noe annet enn Grimstad. Hun skulle ikke ende opp der, i hjembyen.

Før han reiste videre, kom han opp i salongen hvor hun jobbet for en hårklipp, og like etterpå, den dagen hun fylte 22, kom en diger rosebukett levert til henne, på jobb.

– Da bare skjønte jeg at det måtte bli oss.

THORS KARRIERE I FOKUS.

«Å, så gøy!» sier alle, når noen skal flytte til utlandet. Men for Susanne ble de første årene i Frankrike mer strevsomme enn morsomme. 

De hadde vært sammen et par år da han flyttet. Et år senere flyttet hun etter, med studiekompetanse i bagasjen. Thor syklet, og reiste. Til tider var det vanskelig.

– Så lenge man ikke har noe nettverk, er det ikke så gøy. Hvor skal man begynne?

– Men Thor og jeg har gått hånd i hånd hele veien. Det var hans karriere som sto i fokus. Ikke min utdannelse.

– Føler du at du har ofret din egen utdannelse og karriere?

– Jeg har på en måte ofret min utdannelse for han, men det er ikke sånn at jeg sitter her og er bitter og føler at jeg har gjort et stort offer. Men jeg kom likevel et stykke på vei. Vi flyttet til Genève i Sveits, og da begynte jeg på lærerskolen hjemme. Jeg pendlet litt frem og tilbake og fullførte de to første årene. Så ble jeg gravid.

HJEM FRA SYKEHUSET ALENE.

Hun kunne fint ha blitt i Genève, denne lille storbyen midt i Europa. Hun trivdes der. Men så plutselig, da hun var gravid i åttende måned, ble det bestemt at de skulle flytte til Monaco.

Da det nærmet seg termin, måtte Thor reise. Det var et ritt han ikke kunne droppe. Susanne syntes ikke det var så farlig. Det var sånn det måtte være. Syklingen først. Susanne gikk en uke over termin, nesten to. Så kom Thor hjem. Fødselen endte i hastekeisersnitt.

– Det var fint at Thor kom hjem, men jeg tenkte aldri at det var noen krise hvis han ikke rakk det. Mamma kom ned og var sammen med meg. Jeg hadde det bra.

På grunn av keisersnittet ble hun liggende på sykehus i ni dager. Thor måtte reise igjen, og da dagen for hjemreise kom, ble de hentet av en bekjent.

– Akkurat det syntes jeg var verre enn om Thor ikke hadde rukket hjem til fødselen. Det å bli kjørt hjem av noen andre, at Isabelle og jeg reiste hjem alene når vi hadde blitt en familie, det syntes jeg var trist.

IKKE BARE MAMMA.

For Susanne har det hele tiden vært viktig at Isabelle skulle bli trygg på andre, derfor begynte datteren så smått i barnehage, sine seks små timer i uken, da hun var ti måneder gammel. Til å hjelpe seg har Susanne også Emily, nannyen fra Portugal, som har passet Isabelle siden hun var bitte liten. Det er viktig for Susanne å få litt alenetid.

– Jeg må ha mitt liv. Jeg kan ikke være bare mamma. Det går ikke.

I Monaco fikk Susanne fort det nettverket hun hadde savnet tidligere. Der var det var nok av andre hjemmefruer å drikke kaffe med.

– Det å bli kjent med andre når man har barn … Det er jo en annen verden! Det er jo det enkleste som finnes! Da har man alltid noe å snakke om. Og i Monaco er det et veldig internasjonalt miljø hvor det svært ofte er slik at mannen jobber og kona er hjemme. Derfor er det veldig lett å være hjemme der. Du treffer så mange i samme situasjon.

– Skulle du noen ganger ønske at du jobbet?

– He, he … Nei, hvis jeg hadde bodd hjemme i Norge, ville jeg jobbet fullt. Her jobber jo alle. Men nå har jeg jo blitt vant til dette, da … Nå har jeg blitt vant til å ha god tid om morgenen, å trene så mye jeg vil, å gå og ta en kaffe med noen når jeg har lyst. Men det er ikke sånn at jeg er glad for ikke å ha et A4-liv. Jeg tror A4 kan være veldig fint. Jeg tror hverdager og rutiner er viktig. Selv om jeg ikke jobber er det viktig å ha noe å gjøre. Vi må stå opp tidlig, komme oss ut, det er viktig å ha planer, gjøremål. Og det er jo ikke sånn at jeg går og kjeder meg. Det er hektisk med barn. 

VIL GJERNE HA FLERE BARN.

Da Susanne var gravid som 33-åring, var hun aller mest redd. Livredd for å få barn.

– Jeg har aldri vært en sånn som trillet rundt på naboungene. Og da jeg selv skulle bli mamma… Jeg så ikke meg selv i den settingen. Jeg klarte ikke å se meg selv i det mammalivet.

Det var ikke det at hun tvilte på egne evner som mor. Det var mer at hun var usikker på hvordan det hele skulle bli. Hvordan hun selv kom til å være som mamma. Men da Isabelle endelig kom, ble det finere enn Susanne noen gang hadde drømt om.

– Det å bli mamma var så mye bedre enn jeg hadde trodd! Søstrene mine hadde jo fortalt meg om at det var fantastisk og alt det der, men det må oppleves. Det er jo bare lykke! Det er så stort å ha ansvaret for et annet menneske. Det er så godt å gi noe til noen andre!

– Betyr det at dere vil ha flere barn?

– Ja, veldig gjerne, men barn kommer ikke av seg selv, smiler hun.

– Jeg har nok blitt en bedre mor enn jeg trodde jeg skulle bli. Jeg tror jeg var litt lei av meg selv da jeg ble mamma. Jeg var lei av bare å være opptatt av mine egne greier.

 

---

Stats read: 
2 549
Stats like: 
1
↓ Artikkelen fortsetter under