Ting du ikke vil høre når du er gravid

You are here

Du går der vaggende, med en gedigen mage og føler deg i slekt med Baloo. Da hjelper det lite at omverdenen slenger rundt seg med kommentarer du helst ville ha sluppet unna.

«Så stooor du har blitt!»

Jada, det er sikkert velmenende, men ærlig talt: Ingen kvinner liker å bli kalt feit. For det er det vi hører. Du mener det nok ikke sånn, men stor er lik tjukk i en kvinnes ører, gravid eller ei. Ja, vi blir større i løpet av de ni månedene vi ruger, noen av oss hvalrosser til og med. Vi føler oss i alle fall sånn. Så la oss slippe å høre det! Det er ikke greit å kommentere en kvinnes størrelse. Punktum.

«Har du ikke født ennå?»

Noen får ikke mage før de er sju måneder på vei, mens andre får mage tidlig. Og det er gjerne disse som får denne kommentaren oftest. For da mener tydeligvis noen at det er helt naturlig å bemerke at du ikke har nedkommet ENNÅ, uansett hvor i løypa du er, og på tross av at de faktisk er klar over sånn cirka når du har termin. Er den i oktober, så er det rett og slett unødvendig å spørre om man ikke har født ennå i juli, bare fordi magen er stor og gangen er vaggende. Et annet argument mot denne idiotiske kommentaren, er nettopp at den er idiotisk: Den kulerunde magen bør være tydelig nok tegn på at fødsel ikke har funnet sted ennå.

«Oi, der er det nok melk, i alle fall!»

Eller «Wow, de jurene skal få gjort nytten sin», «De gamle bh-ene dine ligger vel godt gjemt i skapet nå?», for ikke å glemme den mer direkte varianten: «Guri malla, de melonene var svære!». Når ble det lov til å kommentere en kvinnes bryster?! Det er litt ubehagelig når venninnene tar det opp, det er rett og slett flaut når kolleger (særlig de mannlige) plutselig har en mening om puppene dine, men det aller verste er at vilt fremmede mennesker også synes det er helt greit å bemerke dine feminine deler. Det er rett og slett kleint og alt annet enn greit. Man er ikke fritt vilt selv om man er gravid.

«Så liten du er.»

Særlig første gang man skal bære frem et barn, er alt litt skummelt og nytt. Du sikrer deg ved å følge opp alle lege- og jordmortimer, hører på andres erfaringer og suger til deg informasjon på nett, i bøker og blader. Du er en vandrende bombe, fordi du tar til deg alt. Alt. Og når noen da klarer å slenge ut i luften at magen din er liten, går det rett hjem. Dessverre. For det er faktisk sånn at noen er store og noen er små i svangerskapet. Noen får antydning til mage allerede før tre måneder er gått, mens andre kan gå nesten helt til siste innspurt uten at det trenger å være overtydelig for omverdenen at det vokser et barn inni dem. Mest sannsynlig er du helt normal, fordi normalen omfavner så mye – både av de store hvalrossene og de små.

«Oi, spiser du det du da?»

Andre damer som kommenterer alt du putter i munnen, enten det er fordi «jeg trodde ikke man kunne spise det når man er gravid, jeg» eller fordi de mener du spiser sunt eller usunt – at de i det hele tatt har en mening om ditt kosthold er unødvendig.

«Bare vent …»

«… Du kommer til å få hemoroider», «Du kommer ikke til å få sove skikkelig på tre år» eller «Du aner ikke hva som venter deg». Bare vent-kommentarer er det mye av, og nei, du vet ikke hva du har begitt deg ut på, men du har liksom ikke mulighet til retrett heller. Så la være med «bare vent». Det som kommer, kommer unektelig uansett.

«Nå har du fått fødeansikt.»

Takk! Eller? Hva betyr det egentlig? Fødeansikt er tydeligvis en ­betegnelse som brukes om et hovent ansikt på gravide, gjerne helt mot slutten av svangerskapet. Det er en kjensgjerning at gravide kvinner gjerne får en del vann i kroppen når det nærmer seg fødsel, og dette kan ses på noen også i ansiktet. Ergo: Du kaller henne feit. For som vi har kommet frem til tidligere, oppfatter vi kvinner alle slike kommentarer som at vi er tjukke. Og jada, vi er som regel det i niende måned, men VI VIL IKKE HØRE DET!

«Har du stikninger ennå?»

Såkalte stikninger skal indikere at bekkenet utvider seg og gjør seg klar til at et helt lite menneske skal finne veien ut fra magen til den store, ukjente verdenen. Og de fleste opplever denne prosessen som stikkende smerte i underlivet, eller knivstikk, om du vil. Det er både ubehagelig og litt ­skremmende for førstegangsgravide, men uansett hvordan du opplever det, vil du helt sikkert helst ikke prate om ­behageligheter i underlivet med alt og alle. Så vi lar det temaet ligge, ikke sant?

«Som du stråler!»

Jo, i utgangspunktet en utrolig hyggelig bemerkning. Det er bare noen ganger at du klarer å tenke at det ikke har med gravidgløden å gjøre, mer de rødblussende kinnene etter å ha gått opp én (!) trapp, de små krøllene i pannen som skyldes at du svetter HELE tiden eller de småblanke øynene som kommer av at du var oppe fem ganger natten før fordi du enten måtte tisse, eller at krabaten inni magen nektet deg søvn. Puh, jo takk, jeg føler meg STRÅLENDE!

«Åååå –  gru deg til fødselen!»

«Det er det verste jeg har opplevd!», «Min fødsel varte i 26 timer!» og så videre. Vi får høre om grusomme smerter, banning, badekar, epidural, rier, centimeter (!), onde jordmødre – kort sagt blod, svette og tårer. Her er et par ting å tenke på for dere som bretter ut skrekkhistoriene til stakkars, vettskremte gravide: Fra den dagen vi tisser på en pinne og finner ut at det er noe som vokser inni oss, vet vi veldig godt at «tingen» skal ut på et vis. Vi er fullstendig klar over at dette innebærer en fødsel, og vi vet også at et nyfødt barn er større enn det vi egentlig skulle likt å presse ut.

Ergo har vi antagelig skjenket den forestående hendelsen en tanke eller to, og mange gruer seg allerede. Så la være å fortelle om fæle fødsler, fokuser heller på det fantastiske de har i vente rett etterpå.

Stats read: 
1 050
Stats like: 
0
↓ Artikkelen fortsetter under