Jentemobbing foregår i det skjulte

You are here

Grusom hviskelek og falske klemmer, bortvendte rygger og tause svar. Jenter mobber jenter i det skjulte. Det gir varige sår på sjelen for tusenvis av helt vanlige barn.

Tuppen og Lillemor har blå øyne, lysegult hår og en dag krangler de høylytt og begynner å slåss … Den over hundre år gamle og litt uskyldige barnesangen er utdatert, skal vi tro dagens forskere på jentemobbing.

Jenter lager ikke lenger stygge blåmerker, de gjør noe enda verre; de sier ikke noe. Tilsynelatende tause. Utfrysing, intriger, ryktemakeri og manipulering i det skjulte er typiske kjennetegn på jenters tause terror.

Helt vanlige jenter opplever dette hver eneste skoledag. Sår på sjelen som påføres oss av andre mennesker, kan ofte gjøre mer vondt enn ulykker, viser undersøkelser.

VÅR JENTE VAR IKKE INVITERT.
– Jeg tror de hører dårlig, mamma. De hører ikke hva jeg sier når jeg roper til dem i skolegården. De bare løper videre!

Vi hadde akkurat flyttet til en annen by da hun skulle begynne i tredje klasse. Hun var åtte år og syntes det var trist å flytte fra vennene, men også litt spennende; større by, ny skole, nye venner. Hun var ei sosial jente. Var alltid med noen hjem, eller hadde med venner hjem til oss. Bestevennene var viktige, men hun likte også å være alene og kunne sitte på rommet sitt med lukket dør i timevis og pusle med sine egne ting.

Det tok tid før vi forsto at ikke alt var som det skulle. Vi tok for gitt at det sosiale skulle fungere. De var jo bare åtte år.

Vi burde kanskje ha forstått det da hun ville slutte på SFO etter bare en måned. Først mye senere skulle vi forstå grunnen: Når barna var på SFO, var ikke det sosiale lenger kontrollert av lærere. Der fikk utfrysingen og utestengingen fritt utløp, og ingen så det. Men det forsto vi ikke da. Vi burde også ha forstått det da hun etter tre måneder kom og sa at «Nå har jeg spurt Henriette om vi skal leke sammen etter skolen hver dag siden jeg begynte, men det passer aldri».
– Lek med noen andre, sa vi, men det var ikke så enkelt. De hun følte seg mest lik, var den gjengen som dessverre hadde en leder som bestemte at hvis dere leker med hun nye, da leker ikke vi med deg.

Den første vinteren, en dag vi var på vei til butikken, møtte vi klassen med akebrett under armen.
– Hei! Vi skal ake! Alle jentene og de kuleste guttene er invitert!

Men ikke vår jente. Et par andre var heller ikke invitert.
– Det har dessverre vært sånn siden første klasse, sa læreren.

Vi inviterte hjem. Inviterte på kino. Inviterte hele klassen i bursdag. Og hun ble invitert tilbake. Men når det var henne og «gjengen», satt de andre og hvisket sammen.
– Hun må kjempe seg inn, sa moren til lederen i jentegjengen.

Og åtteåringen kjempet, hver dag. Et helt år kjempet hun. Og hun smilte.
– Se mamma, jeg har det bra. Jeg smiler jo! Se!

SELVTILLITEN HAR FÅTT EN SOLID SKRAMME.       
Stadig oftere var det sammenbrudd om kvelden. Endeløse gråtetokter, hvor gjerne små, ubetydelige ting ble gjort store. Vi forsto at det ikke var det det handlet om.

Til slutt vendte hun alle ryggen. Hun ville ikke være med og leke for enhver pris. Hun ville ikke krype og kjempe seg til en plass i venneflokken. Da hun fylte ti var hun aldri sammen med noen.

Det var utallige møter med lærer, sosiallærer og helsesøster, men det hadde gått for langt. Jenta vår som alltid hadde hatt så mye latter i seg, hadde sluknet. Blitt sint. Strevde med dårlig selvtillit. Hun hadde havnet i den dårlige sirkelen. Når andre ikke er greie mot deg, blir du ikke særlig grei selv heller.

Det var aldri stygge ord i friminuttene. Det var aldri slemme sms-er, hånlatter, hatefulle blikk eller synlig erting. Tvert imot. Det var klemmer og lek – så lenge læreren var der. Idet læreren snudde ryggen til, ble hun  oversett, overhørt, tilintetgjort.

– Jeg er sikker på at de hører veldig dårlig, mamma, jeg tror de må gå til legen.
– Jeg tror ikke det, jenta mi. Men jeg tror vi flytter tilbake.

Vi hadde heldigvis muligheten til å flytte. Tilbake til godt klassemiljø og gode venner som sto med åpne armer og ønsket velkommen hjem. Vi var heldige. Men jenta vår har fått en solid skramme. Latteren sitter ikke like løst som den pleide. Selvtilliten har fått seg en solid knekk. Den tause mobbingen har satt dype spor. Vi håper det kan repareres.

MOBBER FORDI DE VIL BLI SETT.
– Det er ofte ressurssterke, populære jenter som mobber andre. De gjør det gjerne godt på skolen, er flinke og omgjengelige. De legger føringer på hvem som er innenfor, og hvem som er utenfor, og bruker subtile virkemidler som blikk og smil, tegn som for læreren kan være usynlige, men svært reelle for den det gjelder, sier Kari Myklebust, som i 2008 skrev en masteroppgave om nettopp jenters mange skjulte måter å mobbe andre jenter på og svakheter ved skolenes antimobbeprogram.

Kari ble selv utsatt for jentemobbing fra 4. til 10. klasse og husker med gru på garderoben og andre steder der jentene visste at voksne ikke kunne gripe inn.

– Det gikk i himling med øynene, lavmælte kommentarer når jeg snakket i klasserommet, nye klær som ble ødelagt. Jentene i klassen smilte og lot meg være med i leken da voksne var i nærheten, men så snart de rundet hjørnet, begynte det igjen, sier Kari Myklebust, som i dag jobber som lærer og er spesielt opptatt av de sosiale relasjonene mellom elevene i klassen.

Hun mener at grunnen til at jenter velger indirekte metoder å mobbe andre på, gjerne to eller tre sammen mot en fjerde, er at jenter speiler seg selv i andre og har behov for å bli sett og hørt.
– Jenter søker nærhet, fellesskap og gjensidig avhengighet. De bruker gjerne samtalen for å understreke at de har like erfaringer. Relasjonen til andre jenter står i sentrum, og det blir tydelig markert hvem som tilhører fellesskapet og hvem som står utenfor, sier Myklebust, som mener at skjulte former for mobbing i mange tilfeller vil kreve nært kjennskap til offeret.

– Plagerne vet akkurat hvor man skal sette inn støtene, noe som er med på å gjøre denne formen for mobbing spesielt sårbar. Den mobbeutsatte jenta blir holdt utenfor en gruppering hun ønsker å tilhøre, og mobberne har et felles prosjekt.

«Kjære jenteforeldre i 7A.

Takk for et fint foreldremøte i går! Der fikk vi vite mye flott om barna våre og det er sikkert fortjent. Det jeg derimot IKKE kjenner klassen igjen i, er at det ble tegnet et bilde av en harmonisk jentegruppe uten særlige problemer. Det er ikke vår virkelighet.

Ingvild er blitt mobbet, utestengt, oversett, trakassert, truet og avvist i snart seks og et halvt år nå, av denne jentegruppa – disse, isolert sett, hyggelige, greie og flinke jentene!

Ingvild er TØFF! Hun står opp hver morgen og går til skolen med et smil og et håp om å få lov til å henge med noen i storefri. Ofte får hun ikke det. Ofte er kveldene leie da avvisninger er ferske minner som gjør det vanskelig å beholde håpet om en bedre dag i morgen. Ofte er det ikke avvisning engang – for det har skolen regler mot, ofte er det bare å bli oversett, behandlet som luft. Ofte henger Ingvild seg på dem som protesterer minst, bare så det ikke skal se ut som hun står helt alene for det er flaut! Flaut å være så upopulær, flaut å være ensom.

På foreldremøtet fikk vi høre om den «flotte» overnattingsturen klassen hadde vært på. For Ingvild var det ikke noen flott tur. Hun gråt i to dager etterpå fordi det hadde blitt krangel i teltet om hvem som skulle sove ved siden av henne – ingen ville.

Jeg skal ikke kjede dere med enkeltepisoder her. Dette har pågått over så mange år nå at lista er altfor lang. Men det skjer mye som jeg er sikker på at andre foreldre ikke aner og som jeg er sikker på at de ikke ønsker at barnet deres skal være med på. Jeg forstår at det er vanskelig å tro at barna kan være slik og jeg forstår at det letteste vil være å tenke at Ingvild er problemet.

Jeg vet at det er for sent for Ingvild i denne klassen, vårt håp er at ungdomsskolen blir bedre og at Ingvild klarer å fortsette kampen.
Takk for at du tok deg tid til å lese dette og takk for at du forsøker å ta det opp med barnet ditt på en måte som ikke gjør det verre.

Mvh. Anne»

JENTEMOBBINGEN ER IKKE SYNLIG.
«Mobbere definerer offeret som ingen. Kjenn litt på den: Du blir fratatt din personlige karakter og blir Ingen. En person uten verdi. Og du opplever at de fleste rundt deg stilltiende godtar dette. Jeg vil gjerne fortelle historien om Ingen.» Elin Dragland, kronikk i Aftenposten i 2009.

– Jeg fikk mange tilbakemeldinger fra folk fra hele landet som forteller om lignende historier etter at jeg fortalte om datteren min, sier Elin Dragland.

Hun er nå styremedlem i Foreningen mobbing i skolen, og kjemper for at lærere, politikere og alle oss andre skal våkne opp og innse at denne formen for mobbing er et så stort samfunnsproblem at alle må ta ansvar.
– Foreldre som tar opp usynlig mobbing vil ofte møte en vegg av benektelser i møte med skolen og dens støtteapparat, og svært mange skoler mangler kompetanse på hvordan de skal avdekke og håndtere mobbingen. De opererer med snevre og egendefinerte mobbebegrep som i hovedsak er synlig, fysisk og verbal mobbing, sier Dragland.

Jentemobbing er noe annet.
– På subtilt og tilsynelatende umerkelig vis opplever barnet at det blir utsatt for sosial ekskludering. Det kan for eksempel handle om at ingen vil være sammen med deg på gruppearbeid eller bli med deg hjem etter skolen. I motsetning til fysisk mobbing handler dette ofte vel så mye om det som ikke blir sagt og gjort. Hvis barnet for eksempel forteller noe i timen, blir hun i beste fall oversett, i verste fall møtt med himling med øyne, hånflir og kroppsspråk som tydelig forteller hvor håpløs hun er. En annen effektiv teknikk er usynliggjøring. Man overser offeret totalt, hilser ikke eller snakker ikke til henne. Dag etter dag. Mange medelever er livredde for å havne i samme situasjon som offeret, og blir derfor med på mobbingen i sin kamp for å beholde plassen sin på den sosiale rangstigen, sier Dragland.

Hun er redd for at begrepene «jentemobbing» eller «usynlig mobbing» kan være med og skape et inntrykk av at dette ikke er så farlig og at foreldre og lærere frasier seg ansvar.

– Forskning viser tvert imot at denne formen for mobbing er mer skadelig enn tradisjonell mobbing.

– DØMT TIL Å TAPE.
Hver dag kjemper tusenvis av jenter mot lysten til å bli hjemme. Hver dag setter de seg ved skolepulten. Hver dag blir et håp knust.

– Uansett hva den plagede jenta gjør eller ikke gjør, så kan de ta henne på det. Svarer hun på tiltale er det irriterende, og tier hun stille er det også feil. Hun er dømt til å tape. Det er vanskelig å komme ut av en slik situasjon uten en voksen inngripen gjort på en riktig måte, sier Kari Myklebust.

Ressurssterke familier pakker problemene ned i pappkasser og flytter, situasjonen blir løst for den det gjelder, mens mobberne finner seg nye ofre og skoler slipper å forbedre seg.

– Det føles både urimelig og urettferdig at det er offeret som må bytte skole, men mange ser seg nødt til dette som eneste utvei. Felles for alle de historiene jeg kjenner til om skolebytte er at barna har fått det bra på ny skole. Så hvis situasjonen er langvarig og fastlåst, er det mitt klare råd å prøve dette hvis man har mulighet, sier Elin Dragland.

SARAS HISTORIE
Sara trivdes godt både i barnehage og på skole fra første til siste halvdel av fjerde trinn på skolen. Hun hadde gode faglige resultater og en bestevenninne i klassen. Fra fjerde trinn ble klassen delt og hun mistet kontakten med sin beste venninne og måtte finne nye venner i klassen. Det gikk svært dårlig. Fra å være en blid og positiv jente, kom hun nå hver dag hjem, noen ganger gråtende, med historier om hvordan hun ble oversett, utstøtt og isolert. Til å begynne med forsøkte vi å snakke med henne og oppfordre henne til å være mer fleksibel, se positivt på ting og ta initiativ til nye kontakter. Vi forsto på dette tidspunktet ikke hierarkiet som var etablert i klassen, der vår datter dessverre hadde havnet nederst på den sosiale rangstigen. Vi kunne ikke forstå at en smart og flink jente med masse ressurser hadde problemer med å skaffe seg venner.

I noen tilfeller ble Sara direkte mobbet, for eksempel ved at skolesekken hennes og klærne hennes ble kastet i søppelet. Men disse tingene var konkrete og lett å gripe fatt i. Den usynlige mobbingen var mer komplisert og sammensatt.
Når dette hadde pågått i et halvt år, og vi gjennom ulike opplevelser etter hvert forsto hva vår datter kjempet med, tok vi problemet opp med hennes kontaktlærer. Det ble opprettet en jentegruppe, der man i samvær la fokus på å utvikle vennskap, snakke om mobbing generelt, men uten egentlig å adressere den situasjonen som vår datter var i. Resultatet av dette tiltaket var uten effekt for vår datter og problemene fortsatte.

Utover våren fortsetter vi vår dialog med skolen og etterspør kompetanse på å løse denne typen problemstillinger. Vi sender en skriftlig klage (iht. opplæringslovens paragraf 9 a). Først nå blir saken håndtert av skolens ledelse med beskrivelse av en rekke tiltak som skal hjelpe på situasjonen.
Mobbing eksisterte omtrent ikke på denne skolen, fikk vi vite. Skolen erkjente at vår datter var isolert og gikk alene, men aksepterte ikke at situasjonen kunne defineres som mobbing. 

Redningen for oss ble en kristen privat skole. Det var ikke det religiøse aspektet som lå til grunn for vårt valg, men en fullstendig annen holdning og innsikt fra skolens side på hvordan man etablerer og vedlikeholder et godt sosialt og faglig miljø på skolen. Et skifte av skole innebar at vi måtte betale en økonomisk egenandel og fikk en lengre skolevei, men gevinsten var en datter som på ny gledet seg til å gå på skolen.

ØKT FOKUS PÅ OBSERVASJON.
– Det viktigste forebyggende tiltaket er økt fokus på observasjon av kommunikasjonen og samspillet som foregår mellom barn i skole og barnehage. Det dreier seg om å bli mer bevisst på hva som fører til en bestemt adferd hos et barn, og det er viktig å øve på å skille det som faktisk skjer fra egne tanker om det som skjer, sier Tove Flack, universitetslektor ved Læringsmiljøsenteret i Stavanger.

Hun har tatt doktorgrad på skjult jentemobbing og har utviklet «Innblikk», et verktøy for å forebygge og avdekke skjult mobbing i skolen.
– Det dreier seg om å notere ned systematisk både det som blir sagt og gjort og hva barna uttrykker gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

I forordet til «Innblikk» utdyper hun:
– Det finnes altfor mange barn som blir plaget på skjulte måter i årevis, uten at de voksne ser det eller griper fatt i mobbingen på en god måte. Det er en stor fare for å bagatellisere det som skjer og å misforstå situasjonen. Skjult mobbing har et uttrykk som ofte virker udramatisk og ufarlig for utenforstående, og derfor tror voksne gjerne at vanskene ligger hos offeret; «Hun er jo så stille og forsagt», eller «han har jo en veldig spesiell væremåte». Skjult mobbing kan ofte foregå over svært lang tid, og for mange kan plagingen medføre psykiske og sosiale vansker gjennom hele livet.

Mobbing mellom barn kan begynne enda tidligere enn i skolealder. Det gjelde å finne roten til problemene, ikke bare den synlige stilken som vokser på overflaten.

– Forskning om mobbing i barnehagen, viser at de små barna ikke er i stand til å operere så skjult fordi det krever en kompetanse de ennå ikke er modne for. Små barn kan imidlertid ha begynnende mobbeadferd som senere kan utvikle seg til mer bevisst mobbing. Da er det viktig at voksne griper inn og gir litt ledelse, slik at dette ikke etablerer seg som et negativt mønster. Små barn er mye lettere å lede enn de store. Det er i barnehagen den beste forebyggingen kan skje, sier Flack.

JENTER OG JUNGELLOV.
Elin Dragland mener at miljøet på skolen og i barnehagen ikke eksisterer i et vakuum, men reflekterer samfunnet rundt og en kultur der det er blitt sosialt akseptert å stemme hverandre ut slik de gjør i realityseriene.

– Vi lever i en tid der mange synes det er viktig å skape sin egen vellykkethet, og der hver enkelt kan måles i antall klikk på sosiale medier. Det å være sosialt populær er minst like viktig som gode prestasjoner på alle områder. I en slik kultur er det ikke rart at blant annet ensomhet og det å bli sosialt ekskludert fortsatt er omgitt med mye skam og tabu. Mange barn som opplever mobbing syns det er veldig flaut og skammelig, og gjør alt de kan for å skjule dette for foreldre og omverdenen. Foreldre som opplever at barnet blir mobbet, synes ofte dette er vanskelig å snakke om eller innrømme overfor andre. Jeg opplevde i likhet med mange andre en gnagende usikkerhet da vi sto midt oppe i situasjonen; Var det kanskje oss eller vårt barn det var noe galt med? 

– Forskning slår fast at mobbing kan ramme hvem som helst. Det handler rett og slett mye om flaks og uflaks – barnet havnet ulykkeligvis i en klasse med dårlig miljø. Økt bevisstgjøring og økt innsats fra oss alle er det eneste som kan snu mobbetallene.

Historiene i saken er anonymisert.

↓ Artikkelen fortsetter under