Slik styrker du barnas selvfølelse

You are here

I generasjoner har vi snakket til barn på en måte som gjør at de mister selvfølelsen og troen på at de er verd noe, mener Herdis Palsdottir og Dora Thorhallsdottir. De vil lære oss å se barna våre.  

En bestemor er ute på tur sammen med sitt barnebarn på seks år. Det har vært en lang og aktiv dag, og gutten er sliten. Han er uheldig og går rett på en parkert bil og slår hodet i sidespeilet. Han begynner å gråte. Han gråter sårt og lenge. Bestemoren trøster. Etter hvert går gråten over i en slags sutring, men han gir seg ikke.

Når de kommer hjem setter bestemoren seg på trappen utenfor huset med gutten på fanget. Han gråter fortsatt. «Jeg ser at du er lei deg og ikke har det så bra nå», sier bestemoren. «Jeg vil gjerne hjelpe deg hvis det er noe jeg kan gjøre for deg». Så sitter de slik en stund på trappa før gutten reiser seg og sier: «Nå er det bra». De går inn og har en koselig kveld sammen.

Bestemoren i denne historien er relasjonsterapeut Herdis Palsdottir. Gutten er sønnen til hennes datter Dora Thorhallsdottir. 

– Hadde dette vært et av mine egne barn for tretti år siden, ville jeg sikkert reagert helt annerledes, sier Herdis.

– Jeg hadde trolig sagt noe sånt som: «Kom igjen, det der var da ikke så farlig. Slutt å gråte nå!» Og barnet ville gjort som jeg sa, men fått en følelse av det var noe galt med det. At det hadde «feil» følelser. Litt av barnets selvfølelse hadde blitt skadet.

Netboard will be here

Relasjonssenterets beste tips:

  • Sett ord på dine og barnets følelser og anerkjenn dem. «Jeg blir sint når du ikke hører på meg.» «Jeg ser at du er lei deg.»
  • Bruk personlig språk. Start setningene med «jeg», ikke med «du» eller «man».
  • Bytt ut ordene «må, bør og skal» med ordet «vil».
  • Ikke start setninger med ordet «ikke». Si «Jeg vil at du skal gå ned fra bordet» i stedet for «ikke stå på bordet.»
  • Vær forsiktig med bruken av «hvorfor» når du snakker om barnets følelser eller handlinger. «Hvorfor slo du Geir» er ikke et spørsmål barnet nødvendigvis kan svare på. Spør heller hva som skjedde.
  • Bruk øyekontakt og gjerne fysisk kontakt der det er naturlig, når du snakker med barn.
  • Gi personlige tilbakemeldinger i stedet for vurderinger. «Jeg liker den tegningen fordi den har så fine farger» i stedet for «så flink du er til å tegne».
  • Gi barnet konsentrert oppmerksomhet. Alenetid med en forelder eller en voksen i barnehagen gir barnet følelsen av å være en viktig person for den voksne.

– VAR IKKE FLINK MED EGNE BARN.
Den unge småbarnsmoren og spesialpedagogen Herdis Palsdotter var nemlig en autoritær oppdrager. Hun var opptatt av hvordan alt måtte, skulle og burde være, og fikk skryt av folk rundt seg fordi hun hadde så snille, veloppdragne barn.

– Men jeg var ikke noe flink til å se barna mine, sier Herdis i dag.

Nå har hun tatt videreutdanning i familieterapi ved Kempler-instituttet i Danmark og driver Relasjonssenteret på Høvik sammen med datteren Dora Thorhallsdottir. Også hun utdannet familieterapeut, med bakgrunn både som lærer, journalist og standupkomiker. Sammen har de reist land og strand rundt i fem år og holdt foredrag for foreldre og barnehageansatte. I dag står Sandefjord for tur. Der venter 170 ansatte og foreldre fra Kanvasbarnehagene i kommunen.

– At vi faktisk holder på med dette sammen, som mor og datter, er jo et slags bevis for at noe av det vi snakker om, stemmer, sier Dora litt spøkefullt.
Herdis har sagt unnskyld både til Dora og de to søstrene hennes for måten hun behandlet dem på da de var barn, og Dora har tilgitt og forstått at moren gjorde som hun gjorde fordi hun var glad i dem og ville det beste.



RADARPAR: – Barn må få lov til å vise følelsene sine, og vi voksne må også være ærlige om våre følelser, mener Herdis Palsdottir og datteren Dora Thorhallsdottir. Her fra scenen på foredrag i Sandefjord. 

STYRT AV ANDRES FORVENTNINGER.
– Nå kommer mora mi og skal lire av seg noen gullkorn, sier Dora i kjent komikerstil på scenen i menighetshuset i Sandefjord.

Men innholdet i foredraget er alvorlig nok. Det handler om hvordan måten vi snakker til barna våre former dem og gjør dem i stand til å møte verden rundt seg.

En autoritær oppdragelse gir lydige barn som igjen gir lydige voksne, mener de to terapeutene. Og det å være en lydig voksen i dagens samfunn, er oppskriften på å bli utbrent og ulykkelig.

De to er overbevist om at årsaken til at så mange sliter med å fungere i parforhold, i jobb og som foreldre i dagens samfunn, er måten de ble møtt på som barn.
– Vi har en generasjon av mennesker som er styrt av andres forventninger til dem. De har lav selvfølelse og er lite flinke til å si fra om sine egne grenser og se sine egne behov, sier Dora.

Hun ønsker å hjelpe dagens foreldre til å møte barna sine på en annen måte.
– Dessverre er det slik at mange av dem som fikk en autoritær oppdragelse, slår kontra når de selv blir foreldre og blir det vi kaller for ettergivende. I stedet for å sette sine egne behov i sentrum, lar de alltid barnets behov komme først. Men det er minst like ille, mener Dora og Herdis.

– Disse barna mister empatien og får problemer med å fungere sammen med andre mennesker, fordi de er så vant til å få det slik de selv vil. Barn vet som regel hva de vil, men de vet ikke alltid hvilke behov de har.

LIKEVERDIG, MEN IKKE LIKESTILT.
Løsningen er å finne i det Dora og Herdis kaller for den likeverdige, men ikke likestilte, måten å møte barn på. I denne relasjonen tar den voksne lederansvaret, men anerkjenner samtidig at barnets grenser, behov og følelser er like mye verd.

Den likeverdige måten å møte barnet på starter med et personlig språk, forklarer de to terapeutene. I stedet for å si strengt til barnet som somler om morgen at «Nå må du komme!», sier du heller: «Jeg vil at du skal komme nå for jeg har dårlig tid til jobben».

– Ved å sette «jeg» først i setningen, tar du ansvar for det du sier, det blir tydelig hva du mener og du blir lyttet til på en helt annen måte, mener Dora.
– Bare prøv!

Som mor til to barn på fem og åtte år bruker hun konsekvent denne måten å snakke til barna sine på. Det betyr ikke at det aldri er konflikter der i familien, men Dora føler seg trygg på at konfliktene ikke munner ut i at barna føler at det er noe galt med dem eller med følelsene deres.

– Når datteren min sitter i badekaret og det er på tide å avslutte, for eksempel. Da kan jeg gå inn til henne og si at «om fem minutter, da vil jeg at du skal gå ut av badekaret». Når jeg så kommer tilbake etter fem minutter og hun fortsatt protesterer, er det fort gjort å bli sint og si «jeg sa jo fem minutter, at du aldri kan høre» og krenke barnets følelser ved å karakterisere det som vanskelig. I stedet sier jeg «Nå har det gått fem minutter, så nå vil jeg at du kommer opp. Jeg skjønner at du har det fint og gjerne vil bade mer, men jeg vil at du skal komme nå, for det er leggetid». Hun protesterer sikkert fortsatt, men det går mye fortere over og hun sitter ikke igjen med følelsen av at det er noe galt med henne, sier Dora.

DØM HANDLINGEN, IKKE BARNET.
Det å anerkjenne barnets følelser, å si «jeg forstår at du er sint/lei deg» i stedet for å avlede eller avfeie barnets følelser, er nøkkelen i Relasjonssenterets budskap.

Målet er at barnet får følelsen av å være noe verd, at følelsene det har er helt OK og at de voksne tåler, liker og elsker dem uansett hva de gjør.

Det vil si at den voksne kan dømme handlingen, uten å dømme eller avvise barnet. Slik skapes en trygg selvfølelse, mener Dora og Herdis.

Noen av barnehagene som er på kurs i Sandefjord denne kvelden, har vært på kurs før. Marlene Andreassen, som jobber i Lahelle barnehage, forteller at hun merker stor forskjell på barna når hun bruker den ikke-dømmende måten å snakke til dem på.

– For en stund siden var det en liten gutt som var ny i barnehagen og som gråt lenge hver dag når faren gikk. I slike situasjoner er det jo vanlig å avlede barna og si at «det går bra». I stedet satte jeg meg ved siden av ham og sa: «Jeg ser at du er lei deg. Er det fordi pappa har gått?» Da så gutten rett på meg, og med lettet stemme sa han «ja». Og så sluttet han å gråte.

Han følte seg sett og forstått. Og da var det greit å være ham.

Fire ulike måter å møte barn på:

Den autoritære

Den voksne snakker til barnet med setninger som begynner med «Du må», «du skal». Fokus er på den voksnes grenser og behov. Barnet blir opptatt av å gjøre de «riktige» tingene for at mamma og pappa skal bli glade og mister dermed kontakten med sine egne behov og følelser.

Den ettergivende

Den voksne spør hele tiden barnet hva barnet ønsker, og sier ofte ja når de egentlig vil si nei. Barnet blir veldig ensomt og usikkert fordi det ikke vet helt hvem den voksne er eller hva den voksne vil. Barnet mister også evnen til empati fordi det lærer at det kun er dets egne behov som betyr noe.

Den likegyldige

Dette er den verste måten for barn å bli møtt på. Barna opplever at de voksne ikke bryr seg, at barnet ikke er noe viktig og ikke fortjener å ha det bra. Dette er voksne som har nok med seg selv og som har det så vanskelig at de ikke evner å se sine barn. Den voksne overser både egne og barnets grenser og behov.

Den likeverdige, men ikke likestilte måten

Den voksne tar lederansvaret, men møter barnet på en likeverdig måte som sier at «dine følelser er like mye verdt som mine». Både den voksnes og barnets grenser og behov blir ivaretatt. Den voksne bruker personlig språk: «Jeg vil at du skal komme nå» (i stedet for «Nå må du komme!») og «Jeg blir sint når du ikke hører på meg» (i stedet for «Nå må du høre!»).

Kilde: Relasjonssenteret og boka Relasjoner med barn av Herdis Palsdottir

Stats read: 
61 898
Stats like: 
468
↓ Artikkelen fortsetter under