– Spedbarnsstadiet er kjedelig

You are here

Forfatter Tore Renberg mener at unger godt kunne kommet levert i fireårsalderen.

– Hvordan er det å være pappa til to barn som er i ferd med å bli store?
– Utrolig gøy. Det er en helt rå opplevelse å være forelder, en ufattelig gave til dette livet. Men det var et sjokk å få barn, det innrømmer jeg. Og som ganske mange menn må jeg si at spedbarnsstadiet var ganske kjedelig. Alt handler om pupper og kroppsvarme. Babyer er søte, men det er hunder også. Det var flott stemning i huset, stille og rolig, men for meg kunne godt ungene kommet levert i fireårsalderen.

TORE RENBERG (42)   

er forfatter, spesielt kjent for romanene «Mannen som elsket Yngve» og «Kompani Orheim». Han turnerer denne høsten med bøkene «Vi ses i morgen» (2013) og oppfølgeren «Angrep 
fra alle kanter» (2014), samt med bandet Lemen, hvor bl.a. Karl Ove Knausgård er trommis. Tore har barna Petra (10) og Allan (7) med ekskona Inger, og er kjæreste med Hilde S. Tunsberg, som selv har tre barn på 3, 9 og 11 år. Tore og barna bor i Stavanger, bydel Våland.

Vi kan avsløre at forfatter Tore Renberg blir fast spalitst i det nye magasinet Aftenposten Oppvekst som kommer i februar neste år. Vi gleder oss!

– Hvordan opplevde du det å bli skilt?
– Vi ble skilt tidlig, i 2008. Når du ikke klarer det du hadde trodd du skulle klare, er det et stort nederlag. Og når du har begått en så stor feil – for du føler jo det sjøl – var det veldig stemning mellom Inger og meg for at dette skulle vi iallfall klare. Så vi bestemte oss for å sette oss selv til side og ha et arrangement hvor vi bor veldig nær hverandre. Vi lagde en avtale om at ingen av oss kan flytte, nå forplikter vi oss til å bo i nærheten av hverandre slik at ungene kan løpe frem og tilbake. Unger er veldig konkrete, de liker trygge rammer, gata de bor i, vennene sine.

– Hva er fordelene og ulempene med å ha en forfatterpappa?
– He, he, he. Jeg tror ikke det er noen flere ulemper enn ved å ha en pappa som er rørlegger eller finansrådgiver. Men de helt åpenbare fordelene er at jeg er selvstendig næringsdrivende og kan gå fra jobb klokka to hvis det trengs. Det er klart det er en gave til en barndom. Ulempene er at det er et uforutsigbart yrke, både i rytme og økonomi. Selv om det går bra akkurat nå, finnes det ingen garantier. Av og til tenker jeg på at jeg ikke gir ungene mine stabilitet.

– Reiser du mye?
– Ja, veldig mye. I høst er det helt på grensen til hva jeg synes er forsvarlig.

I snitt er jeg borte tre dager i uka, og det er altfor mye. Jeg kjenner på det hele tiden. Men det går i perioder, og når jeg er hjemme, er jeg skikkelig hjemme. Da er jeg han som kjører på fritidsaktiviteter og henter tidlig og sånne ting.

– Er dere sånne som skyper mye når du er på reise?
– Absolutt ikke. Det er ikke så mye ringing, heller. Vett du ka eg har begynt med nå? Det e dødskult! Jeg var i Sverige for et par uker siden, og da gikk jeg forbi en kiosk i Skåne. Jeg besøkte Karl Ove Knausgård og øvet med bandet vårt, vet du. Men jeg gikk forbi en kiosk med postkort, og tenkte: Faen og, nå ska eg sende kort til ungane mine. Så nå får de postkort fra Sverige og London og … Det er en skikkelig suksess. De får jo gjerne kortet når jeg er kommet hjem igjen, men det gjør jo ingenting. Det er fantastisk med teknologien, men det blir også litt lett. Å sitte på et hotellrom i et annet land og Skype, det blir litt hverdagslig kanskje? Da sender jeg heller postkort.

– Hva får du utløp for i barnebøkene dine, som du ikke får i voksenbøkene?
– Det finnes en lek der, og en undring og en sjarm. Barndommen er jo det fineste som finnes. Det er det snille stedet i vårt liv. Alt etterpå blir mørkere og mer komplisert. Selv om det er fantastisk å leve, så er det jo sånn. Og jeg skriver helt andre barnebøker etter at jeg fikk barn – mye, mye bedre, synes jeg. Barnebøkene er et flott sted å jobbe. Da kan jeg senke skuldrene og være der sammen med de små menneskene. Eg elske det.

– Ser du mye av deg selv i ungene dine?
– Ja! Spesielt i datteren min. Av og til tenker jeg at hun og jeg er helt skummelt like.

– Så da vet du hvordan tenårene blir?
– Nei, vet du, jeg må prøve å ikke tenke sånn. Det er viktig å ikke låse hennes personlighet til min. Mange foreldre går i den fella. Petra er seg selv, er fri og har sin egen kraft. Jeg skal ikke legge mine ting over på henne. Men jeg har jo erfaring med egen personlighet som kan komme henne til gode hvis hun skulle trenge det. Jeg var en pliktoppfyllende gutt, og der ligner sønnen min mer. Hvis du sier til Allan at han skal gjøre sånn og sånn, så gjør han det. Hvis du sier det samme til Petra, så setter hun i gang – men flyr det en sommerfugl forbi, så slipper hun det hun har i hendene.

Netboard will be here

– Hva er din pappaspesialitet?
– Ungene mine påstår at jeg lager verdens beste pizza. Og jeg er kjent for mine energiske frokoster. Jeg er tidlig oppe og liker å dra på om morgenen. Da dekker jeg bordet med et sånt fint service fra 50-tallet og prøver å lage eggerøre og trakte litt te – skape litt stemning før skoletid. Jeg rydder etter at ungene har dratt og føler at jeg har gjort noe verdifullt. Det er ikke alltid jeg klarer det, for det kan være travelt, men jeg tenker at hvis dagen starter godt, så er det mye lettere å få et godt resultat på slutten av den.

– Hvordan ser en typisk lørdag ut for dere?
– Da sover vi alle bitte litt lenger. Og så har vi denne gode frokosten. Petra er så ivrig, hun vil alltid ut på et eller annet. Allan kan godt sitte inne og game litt. Det blir kanskje en bytur. Kanskje en av dem skal på trening. Lørdagene er ganske frie. Og så samles vi utpå dagen, og henger som oftest med kjæresten min Hilde og ungene hennes. Da lager vi denne pizzaen og spiller brettspill. Et spill alle digger er Ticket to ride. Kanskje er ungene også ute og hopper på trampoline. Det er veldig digg – masse folk. Hvis det er noe jeg er opptatt av, så er det å skape en fri barndom rundt meg. Det er det store målet. Gode opplevelser, det e viktig, tenke eg.

– Hvordan er du som forelder?
– Jeg er litt nervøs. Det har jeg tenkt mye på: Jeg er ikke noen soft type, men ungene opptar ufattelige mengder av tiden min. Og av og til får jeg litt panikk for om jeg gjør det rette. Har jeg gjort det rette denne uken? Det er et stort ansvar, synes jeg … Å ha.

– Ser du noen forfattertendenser i avkommet?
– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg håper ikke det. Nei, uff. Det er et skikkelig steintøft yrke. Du må liksom ville det så helt utrolig sterkt. Det krever en vanvittig vilje og selvdisiplin. Som hvis du skal bli toppidrettsutøver: Det er ingen som kan tvinge deg til det, du må ha den driven til å bare ville trene.

– 1000-kroners spørsmålet: Bruker du mye av deg selv i bøkene dine?
– Ja. Absolutt. Det hadde vært veldig rart om det ikke var slik. Disse bøkene om Jarle Klepp var jo selvbiografisk motivert. Og så har det blitt veldig deilig å si «det var det, nok er nok», og trå på gasspedalen og skrive fortellinger som er mye friere. Men plutselig dukker likevel deler av deg selv opp i en karakter som ellers er helt fremmed for deg.

Stats read: 
6 248
Stats like: 
7
↓ Artikkelen fortsetter under