• Stråleallergi: Når hun skal ut, tar Lene Hannisdahl Haug nesten alltid på seg «stråleburkaen», som hun kaller den. Sløret av tynne sølvtråder beskytter mot elektromagnetisk stråling.

  • Energi til å være mamma: Endelig er Lene Hannisdahl Haug (38) frisk og kan kose seg med sønnen Sebastian (7) og med babyen i magen.

  • Flyttet på landet: Gravide Lene er allergisk mot stråling, og måtte ta med seg mann og barn og flytte til et strålefritt hus på landet. Da ble hun frisk.

  • Måler stråling: Med dette måleapparatet kan Lene Hannisdahl Haug sjekke hvor mye stråling det er der hun oppholder seg. Det viser at huset i Åsgårdstrand er nesten fritt for elektromagnetiske felt.

Flyktet fra stråling

You are here

Etter å ha vært utmattet i flere år, har Lene Hannisdahl Haug nå lagt mobiltelefonen på hylla og flyttet på landet – til et liv uten stråling.

– Her i dette huset er det godt å være. Her er jeg frisk, glad og rolig.

Lene Hannisdahl Haug tar imot oss i døra til villaen utenfor Åsgårdstrand, med struttende mage og strålende smil. Mobiltelefonen må vi skru av før vi går inn. Her er det strålingsfri sone.

Lene var syk i mange år før hun forsto hva som var årsaken – at det var stråling fra trådløse nettverk, mobiltelefoner og andre duppeditter vi omgir oss med som gjorde henne syk. Hun er det man kaller eloverfølsom, en diagnose som ikke er medisinsk anerkjent, men Lene er ikke i tvil om hva som feiler henne; hun er rett og slett allergisk mot stråling.

LEGENE MENTE DET VAR ME.

Det begynte da hun var gravid med sitt første barn i 2005. Hun var veldig dårlig under hele svangerskapet, og lå stort sett på sofaen og kastet opp. Da Sebastian endelig ble født, trodde hun det skulle
gå over. Men det gjorde ikke det. Hun var totalt tom for energi, irritabel og sov dårlig om nettene. Legene mente hun hadde ME. Lene ble sykmeldt, men slo seg ikke til ro med diagnosen. Som utdannet psykolog visste hun at den totale forvandlingen fra en rolig, harmonisk person til en som alltid var utmattet, stresset og sint måtte ha en forklaring som lå utenfor henne selv. For ikke å ha noe uprøvd, gikk hun til en klarsynt dame.

– Du tåler ikke ruter, sa damen.

– Hva er det? spurte Lene.

– Jeg vet ikke, sa den klarsynte, men du tåler det ikke.

– Det gikk sikkert et par uker etter jeg hadde vært hos henne, før jeg spurte mannen min hva ruter var for noe og om vi hadde det.

– Jovisst har vi ruter, svarte han.

Den hang på veggen like bak sofaen der Lene hadde ligget og kastet opp under hele graviditeten. Som et eksperiment slo de av ruteren den natten.

– Da sov jeg hele natten for første gang på lenge. Dagen etter slo vi av de trådløse fasttelefonene også, og jeg merket enorm forskjell med en gang. Det var som om en voldsom støy ble borte. Som å bevege seg fra Storgata i Oslo og ut i skogen, minnes Lene.

PÅ VISNING MED MÅLEAPPARAT.

Hun ble bedre, men ikke frisk. En dag hun kom hjem etter en helg på fjellet, følte hun seg ekstra dårlig. Etter å ha undersøkt litt, fant hun ut at det var satt opp en ny mobilmast som vendte rett mot huset deres. Lene og mannen bodde i Holmenkollen på denne tiden. Utsikten var fin, men den betydde også at alle mobilmastene som sto på denne siden av byen, strålte rett mot huset. Til slutt fant de ut at den eneste løsningen var å flytte.

De reiste rundt i hele Sør-Norge og så på hus. Med seg hadde de et måleapparat for elektromagnetisk stråling. Da de kom inn i huset utenfor Åsgårdstrand, kjente Lene med en gang at hun kunne slappe av. Måleapparatet viste at huset var nesten helt fritt for stråling. Det var langt unna nærmeste mobilmast, og de tre nærmeste nabohusene hadde kablet Internett.

– Her har jeg funnet mitt paradis, mitt fristed fra stråling, sier Lene.

Nei til trådløst: Familien har telefon og Internett, men alt går via kabel for å unngå stråling. Sebastian må nok vente med mobiltelefon og Ipad.

MOBILEN ER AVSLÅTT.
Hun ble så frisk at hun kunne bli gravid igjen, og det lenge planlagte og utsatte bryllupet kunne endelig stå i vinter. Familien har pc og Internett, men bare via kabel. De har flere punkter rundt om i huset, slik at det er lett å koble seg på uansett hvor man er. Fasttelefonen er også kablet, ikke trådløs. Lene har en mobiltelefon også, men den ligger stort sett avslått i vinduskarmen. Hun bruker den bare til meldinger, og alle som kjenner henne vet at de må bruke fasttelefon hvis de skal ha tak i henne. Er hun ute og går tur, er hun ikke tilgjengelig på telefon. Sønnen Sebastian, som er blitt sju år, går på Montessoriskolen noen minutter unna, der de det siste året har byttet fra trådløst til kablet Internett. Mobiltelefon og Ipad er foreløpig fraværende i livet hans, men Lene skjønner at det kan bli en utfordring når han blir eldre.

– Jeg får bare håpe at kunnskapen om stråling og den teknologiske utviklingen har gått fremover innen den tid.

Eloverfølsomhet

  • Begrepet eloverfølsomhet brukes for å beskrive de reaksjoner og symptomer enkelte mennesker opplever når de er nær kilden til elektromagnetiske felt. Gro Harlem Brundtland bidro til å gjøre begrepet kjent da hun i 2002 sto frem og fortalt at hun ikke tålte strålingen fra mobiltelefoner.
  • Rundt mobiltelefoner, mobilmaster, trådløse telefoner, trådløse nettverk og radio- og tv-master er det høyfrekvente elektromagnetiske felt, også kalt radiobølger. Ved høye nivåer (over de fastsatte grenseverdiene) har forskning vist at radiobølgene kan gi en oppvarming av menneskelig vev på samme som mat blir varmet i en mikrobølgeovn. De som opplever at de er eloverfølsomme, reagerer på langt lavere nivåer enn dette.
  • Eloverfølsomhet er ingen anerkjent medisinsk diagnose i Norge, og det finnes det ingen oversikt over hvor mange som lider av det. Studier fra andre land viser at mellom 1,5 og ti prosent av befolkningen selv rapporterer at de har plager knyttet til elektromagnetisk stråling.
  • Foreningen for eloverfølsomme i Norge (FELO) har 600 medlemmer.

Kilder: Statens strålevern, Foreningen for eloverfølsomme, Høgskolen i Sør-Trøndelag.

STRÅLEBURKA.
Så lenge hun er hjemme i sin strålefrie oase, har Lene det bra. Men hvis hun drar på handletur til Åsgårdstrand, kan hun bli ganske dårlig. Da må hun ta på «stråleburkaen», som hun kaller den. Et slør med sølvtråder som holder strålene ute. Men selv med den over hode og overkropp, kan hun ikke våge seg inn til Tønsberg, for eksempel. Da blir hun liggende på sofaen flere dager etterpå. Så hun er ganske fanget i sitt eget hjem. Ferier er umulig. Å komme seg ut i jobb igjen, kan hun bare drømme om. Jordmorskontrollene foretas hjemme, og her er det også planlagt at fødselen skal skje. Hvis Lene drar på sykehus, blir hun bare syk.

Selv om hun selvfølgelig savner jobben sin og familie og venner
i Oslo, bedyrer Lene at hun ikke kjeder seg når hun må være så mye hjemme.

– Jeg vil mye heller være her hjemme og være frisk, enn å bo i Oslo og være syk hele tiden. Jeg føler at jeg har fått livet tilbake, sier hun.

– Dessuten er jeg optimist. Jeg velger å se på dette som en begrenset periode av livet og håper at teknologien går fremover og at det kommer løsninger som gjør at sånne som meg kan bevege oss fritt i samfunnet i fremtiden.

NOEN REAGERER MED SKEPSIS.
Venner og familie har stort sett møtt Lenes eloverfølsomhet med forståelse, men hun opplever også at folk hun møter kan bli både sinte og provoserte.

– En gang vi var på et hotell og de skulle slå av den trådløse ruteren for meg, var det en av gjestene som ble veldig sint. Jeg har på følelsen at mange reagerer så voldsomt fordi dette er noe som angår dem og livet deres også. Hvis jeg fortalte at jeg var allergisk mot nøtter, er det jo ingen som ville tatt sånn på vei.

Lene, som er utdannet psykolog og gestaltterapeut, har brukt mye tid på å sette seg inn i forskning og kunnskap om stråling. Hun er også medlem av Folkets strålevern, en organisasjon som er etablert som en motvekt til Statens strålevern.

– Jeg føler et ansvar for å bringe videre den kunnskapen jeg har, sier Lene.

– Dette er noe som angår alle. Jeg mener folk bør få vite om risikoen ved stråling, slik at de kan ta sine egne valg. Det er som å bli tilbudt et eple, takke ja, og i neste øyeblikk få vite at eplet er forgiftet. Da vil du jo ikke ha det likevel. Hvis du vet at trådløst Internett og lange mobiltelefonsamtaler er negativt for helsen, vil du kanskje velge å kable mer og beholde fasttelefonen.

STATENS STRÅLEVERN FOR DEFENSIVE.
Hun mener Statens strålevern er altfor defensive når de ikke advarer mot overdreven mobilbruk og sørger for å begrense utbyggingen av trådløst Internett.

– Mange andre land har strengere grenser for stråling enn Norge, sier Lene og viser blant annet til Russland, der myndighetene advarer gravide mot å snakke i mobiltelefon.

Etter at Europarådet i 2011 anbefalte bruk av kablet Internett i skoler, er det også mange steder i Europa man jobber med å bytte ut det trådløse nettverket på skolene, forteller Lene. Hun mener at både debatten og regelverket i Norge ligger langt etter mange andre land. 

– I Norge har vi en lov som sier at strålingen skal være så «lav som praktisk mulig». Hvis man skulle tatt konsekvensen av det, burde det jo ikke være fri konkurranse i mobiltelefonimarkedet, slik at alle operatørene kan sette opp master. Da burde vi heller ikke tillatt trådløst internett på skoler og institusjoner.

ØNSKER Å ADVARE ANDRE GRAVIDE.
Nå som hun er gravid igjen, føler Lene et spesielt ansvar for å advare andre gravide om risikoen ved stråling. Hun mener at alle gravide bør begrense bruken av mobiltelefon og trådløst internett.

– Skal du snakke i mobilen, så bruk handsfree og hold telefonen så langt unna magen som mulig. Og de lengste surfeøktene på nett bør du foreta foran en datamaskin med kablet internett, mener hun.
– Og når barnet er født, er det kanskje ikke så lurt å bruke trilleturen til å snakke i mobiltelefonen. Ta heller den lange samtalen på fasttelefonen når du kommer hjem.

Lene Hannisdahl Haug og Folkets strålevern henviser til forskning som viser at fosteret i magen blir påvirket av mors mobilbruk, og at det å snakke i mobiltelefoner og trådløse telefoner forstyrrer babyens hjertefrekvens og gir økt risiko for adferdsforstyrrelser senere. Statens strålevern på sin side, mener at en slik sammenheng ikke er påvist og at det ikke er grunn til å advare. Lene Hannisdahl Haug synes det er rart at strålevernmyndighetene tar sjansen på at de studiene som ikke viser en sammenheng, er de riktige.

– Jeg er helt enig i at vi ikke skal skremme folk unødig, for det er jo ikke sunt å være redd heller. Men jeg mener bestemt at vi har nok forskning og nok kunnskap til å være føre var, og beskytte oss og barna våre mot stråling. Det finnes jo måter å bruke telefoni og Internett på som gir mindre stråling, og jeg har stor tro på at menneskeheten klarer å finne gode løsninger, bare vi er litt bevisste og tar de riktige valgene for fremtiden.

Stats read: 
5 296
Stats like: 
5
↓ Artikkelen fortsetter under