Vis meg din julekalender …

You are here

Pakkekalender, aktivitetskalender, sjokoladekalender, veldedighetskalender. Julekalenderen sier noe om hvem vi er som foreldre.

– Det er ingen som nøyer seg med en liten sjokoladebit lenger. Og stakkars de barna som får en rosinpakke hver dag, sier sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye i Eye;Watch.

Øye refererer til julekalenderkulturens utvikling her i landet de siste 10-15 årene. Fra å være en uskyldig sjokoladebit til å bli hjemmelagde pakkekalendere med nøye utvalgte små – eller store – gaver til barna.

– Pakkekalenderen har satt seg som den nye måten å gå inn i ventetiden mot julaften på, som en ny kultur og rutine i desembermåned. For at en sånn trend skal sette seg, tar det tid, og i løpet av denne perioden har det vært diskusjoner rundt nettopp det at kalenderkulturen utløser et kjøpehysteri. Allikevel er det noen foreldre som har brutt med normen og standarden som er satt underveis, og nå har vi kommet dit at det skal være gavekalender, det skal helst være nøye utvalgte gaver til hvert barn, og gavene skal helst være pakket inn i nydelig papir av mamma – selvfølgelig, sier Øye.

KOMMERSIELT HYSTERI?  Adventskalendere oppstod tidlig på 1900-tallet som dekorerte papplater med nummererte luker med små bilder eller gaver bak. Derfra kom sjokoladekalenderne, og så begynte så smått pakkekalendertrenden å dukke opp i norske hjem på 1970-tallet, og omtrent på midten av 90-tallet ble gavene større fra år til år.

– Jeg husker julekalenderen fra min egen barndom, og jeg er begynner å bli ganske gammel! Den gangen var det plakater med små luker, hvor det var en liten tegning bak hver dag. Det var nok for oss, det skapte en spenning. Mye av spenningen lå jo i selve nedtellingen til jul, en forventning som det som skulle komme, sier Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim (NTNU).

Formålet med kalenderen er å minne barna på hvor lenge det er igjen til julaften, å ha noe å glede seg til i en ellers svart desembermåned, mener professoren. Utviklingen mot det kommersielle kalenderhysteriet, mener han er et uttrykk for at vi i vår forbrukerkultur ikke lenger nøyer oss med det enkle.

– Jeg får en litt ekkel smak i munnen, julekalenderen dreier seg kun om ting i dag. Og er det noe vårt samfunn ikke trenger mer av, så er det ting.

For norske barn i dag er gavekalenderen synonymt med desember, og julekalenderen i seg selv har blitt et enkeltstående fenomen – det vil si at tradisjonen i seg selv ikke nødvendigvis symboliserer ventetiden mot julen.

STERK SOSIALT PRESS.  Næringslivet er naturlig nok vinnerne i denne kulturutviklingen, og de har etter hvert utviklet konkrete og svært raffinerte løsninger for foreldre som er på kalendergavejakt.

– Jeg er helt sikker på at alle foreldres mening med kalendergavene bunner og grunner i et oppriktig ønske om å glede sine barn. Selv om gavekulturen har tatt helt av, må vi huske at alle ting har to sider. Ønsket om å glede andre er jo vakkert. Det har bare blitt styrt i feil retning av samfunnets utvikling og av næringslivet, sier sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye.

Men kan julekalenderen også være et uttrykk for et sosialt press? Øye mener at julekalenderen kan være en kommunikasjonsmetafor overfor verden på hvordan hun er som mor.

– Å kjøpe en pakke med 24 ferdiginnpakkede smågaver er kanskje den typiske karrieremammaens måte å løse julekalenderen på. Og hun kan helt sikkert være fornøyd med det.

Så presenteres hun for julekalenderdilemmaet gjennom det store vinduet: Facebook, Twitter, Instagram og andre sosiale medier. Hvor andre mødre poster statuser og bilder som viser hjemmelagede, bugnende gavekalendere.

– Du er så naken i dette nettuniverset, alt blir så synlig. Så når hun som har kjøpt ferdigversjonen av julekalenderen blir eksponert for alle andres varianter, kan hun føle et snev av det å ikke være en god nok mor. I sosiale medier blir alt vi gjør målt mot noe annet, og gavene blir plutselig bare én dimensjon i julekalenderkomplekset. Det er uten tvil sterke sosiale krefter som driver en del av dette jaget fremover, mener hun.

NYE KALENDERTRENDER.  Selv har Øye fire barn, og kan huske alle gangene hun pakket inn nær 100 gaver før desember hver år. Et år bestemte hun seg for å gjøre det litt annerledes:

– Tidlig i desember fortalte jeg at i julekalenderen på julaften ville det ligge en rosin til dem hver. Det trodde de ikke noe på. Helt til julaften kom, og rosinen ble pakket opp.

– Var det et skuffet uttrykk i de fire fjesene?

– Haha, de lo! De synes jo de har en litt rar mor, forteller Øye.

Det helt siste på kalenderfronten er aktivitetskalendere. Det skal altså ikke være en masse kostbart innhold, men små lapper i kalenderen med aktiviteter man kan gjøre sammen. For eksempel å bake pepperkaker den ettermiddagen, spise frokost under bordet eller henge opp julestjernen og høre på julesanger sammen.

– Vi er nok kommet dit at enkelte begynner å se behovet for å tone ned julekalenderhysteriet litt, sier trendspotter Øye.

Også veldedige bidrag har dukket opp som en form for julekalender, for eksempel bake boller til et asylmottak, sende noen av barnas leker til gatebarn i Romania og lignende.

– Hvilken glede har en treåring av et kort med en sau han har gitt bort til et barn i Afrika? Jeg må si jeg er usikker på om adventskalenderen skal være en del av barneoppdragelsen. Å spre julens budskap er vel og bra, men for barn kan det bli litt mye dersom 24 dager i desember skal dreie seg om dette.

Gunn Helen Øye mener at hver og en bør stille seg spørsmål om hvor mye moral, etikk og oppdragelse en julekalender skal inneholde.

– Foreldre, og spesielt mødre, forsøker på en måte å putte sine ideologier inn i sitt forbruk. Dette er uhyre interessant for oss som jobber i antropologien: Du kan vise julekalenderen din til en antropolog, og hun vil analysere hvem du er, sier Øye.

OM KALENDERTRENDEN: Sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye i Eye;Watch.

DET VAR SÅ MYE BEDRE FØR?  Professor i sosialpsykologi Arnulf Kolstad undres over om nødvendigheten av de håndgripelige gavene er foreldres måte å kjøpe seg fra å gi barna det de egentlig har behov for: kjærlighet, ømhet og varme.

– Kanskje man tror at gaver viser barna disse verdiene, at vi er glade i dem, tenker på dem og så videre. Men det er ofte ikke det barna savner. Det er jo nettopp foreldrenes tid og oppmerksomhet de behøver, mener han.

Han synes det er synd at barna oppdras til at julen og tiden i forkant er ensbetydende med gaver, og at dette maner frem et feil fokus på hva som bringer lykke i livet.

– Kan vi komme tilbake igjen til at spenningen i julekalenderen ligger i nedtellingen, og ikke i gavene?

– Det vil ikke være lett, og jeg undervurderer ikke vanskeligheten i å snu dette fenomenet, denne kulturen. Men jeg tror også på fornuften i mennesket, og at vi kan se gleden i å bryte med dette overforbruket. Og julen er den perfekte arenaen for nettopp en slik refleksjon, se tilbake og eventuelt regulere hvordan man som familie ønsker at juletradisjonene og ventetiden skal være. Hva vil vi med ungene våre, med livet, med desember og med julen? spør Kolstad.

FAKTA OM JULEKALENDEREN

  • Adventskalender betegner en kalender som brukes til å telle ned de 24 dagene fra 1. desember til julaften.
  • Den første adventskalenderen med små luker som kunne åpnes ble trykt i Tyskland i 1904.
  • Den første norske adventskalenderen ble utgitt til advent 1947 og hadde 25 luker. Den fulgte tiden fra 1. søndag i advent til og med julaften. Den var tegnet av Ragnhild Elisabeth Boye for Norsk Speiderpikeforbund, som solgte disse kalenderne.
  • Allerede i 1948 kom den første kalenderen med 24 luker, fra 1. til 24. desember.
  • Fra 1960-tallet har begrepet julekalender blitt brukt om tv-serier som sendes som 24 daglige episoder som teller ned til julaften. Tradisjonen gjelder de nordiske landene Sverige, Danmark, Finland og Norge.
  • NRK i Norge begynte ikke å sende adventskalendere som barneprogram på TV for alvor før i 1979. Blant de mest kjente seriene i denne sjangeren i Norge, er familieserien Jul i Skomakergata (NRK, 1978) og kultserien The Julekalender (Tv 2, 1994).
  • I noen land finnes det som kan regnes som julekalendere, det vil si kalendere eller oversikter der startpunktet er julaften (eller juledagen), og sluttpunktet som regel er trettendag jul.

Kilde: Wikipedia

Stats read: 
3 430
Stats like: 
0
↓ Artikkelen fortsetter under